Fotoskole - Teknikk for konsertfotografer

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf.
I denne artikkelen vil vi se en del av det tekniske ved konsertfoto, filformat, programvalg, fokus pluss foreslå noen basisinnstillinger.

Del 3 - Teknikk for konsertfotografer.  

Det er ulike meininger om det meste innen konsertfoto. Folk har ulik stil, og ulike arbeidsmetoder. Denne artikkelen er ikke et forsøk på å lage en autoritativ fasit, noe som skal være rett for alle. Det er bare noen råd basert på egne erfaringer. Det viktigste rådet jeg egentlig kan gi om disse emnene er:

Tenk sjøl. eksperimenter til du finner den metodikken som passer best til din fotofilosofi og gir best resultater. Men i mellomtida, så kan du kanskje ha nytte av noen enkle tips.

 
Bruk raw.
Bl.a. pga lysforhold er konsertfoto som regel svært krevende teknisk. Det gjelder innstillinger for både fargetemperatur, og for eksponering. Feilmarginene er små.

Derfor, anbefaler jeg sterkt å bruke raw, for å kjøpe deg litt ekstra muligheter for å rette feil i ettertid. Raw-filer tåler mye bedre å dras i, uten særlig kvalitetstap. Dermed kan du lett korrigere for feil hvittballanse, eller hente inn utbrente høylys, eller hente informasjon ut av skygger, som du overhodet ikke har mulighet til med jpg-filer. Raw er rett og slett den beste forsikring mot slike feil. Og tro meg, alle feiler til tider.

Ulempa er selvfølgelig at du må bruke litt ekstra tid på å ferdigstille bildene, og noen ganger har du rett og slett ikke den tida. Da, bruker du jpg, men bare som unntak. Regelen er raw. Punktum.

Dette rådet er trolig det mest universelle jeg har å gi. De fleste konsertfotografer synes å holde seg til raw.

Hvittballanse
Hvilken WB innstilling du bruker er mye opp til smak og behag, og hvor bra kamera takler ulike lysforhold.

Mange sverger til Auto-WB. Helt klart det enkleste alternativet å bruke (så sant kamera takler ulike lystyper bra). Men, personlig så syns jeg at Auto-WB har en tendens til å gjøre lyset flatt og kjedelig, fordi det flater ut fargeforskjellene mellom ulike sceneoppsett. Derfor bruker jeg ofte dagslysinnstilling i kamera, og så endrer jeg eventuelt i ettertid når jeg framkaller raw-filene. Filososfien er at jeg da fanger variasjonene i lyset best, og så kan jeg i ettertid ta standpunkt til om jeg liker resultatet. Dette forutsetter selvfølgelig at det brukes raw. Med jpg, blir dette fort en risikosport.

Eksponeringsprogram og lysmåler

Igjen så finnes det ikke en absolutt fasit. La oss derfor gå igjennom fordeler og ulemper med de ulike alternativene, og så forteller jeg hva jeg vanligvis foretrekker.

(Dette avsnittet forutsetter at du er fortrolig med virkemåten til de ulike eksponeringsprogramma, og kjenner begrepene lukkertid, blenderåpning og ISO. Er du ikke, da bør du lese deg opp her f.eks)

De rimelige kamerahusa har all verdens fancy programmodus, f.eks. for sport, for makro, for portrett osv. Generelt sagt så er det komplett ubrukelige for konsertfoto. Konsertfotografen trenger mye større grad av kontroll. Grønn knapp, eller grønt programmodus er heller ikke tingen. Det samme gjelder P-programmet. Det er ubrukelig i krig og fred. Punktum.

(Unntaket er Pentax sitt P-program, som har en helt annen virkemåte enn de andre produsentene. Det gir faktisk stor grad av kontroll og fleksibilitet)

Moderne kamera har nøyaktige lysmålere og gode halvautomatiske program. Lysmåleren er såpass intelligent, at den ofte vil velge tilnærma rett eksponering, også ved vanskelig scenebelysning. Men, de vil lett la seg lure hvis det er lyskilder i bildeflata (typisk, lys bak artistene). Da vil du ofte måtte kompensere opptil flere trinn for å få en akseptabel eksponering.

Både blender og lukkertid er som regel viktig ved konsertfoto. Ofte er stor blenderåpning nødvendig (rett og slett fordi det er begrensa med lys), samtidig så er det vesentlig å fryse bevegelse for å få skarpe bilder. Dermed blir det mest en vanesak om du foretrekker blenderprioritet eller lukkerprioritet (På Canon: hhv. Av og Tv, på Nikon: hhv. A og S). Sjøl er jeg vokst opp med blenderprioritet, så jeg foretrekker gjerne det. (Eller P på Pentax, som er et programmodus hvor blenderprioritet og lukkerprioritet smelter sammen)

Som nevnt, så sliter gjerne lysmålerne såpass med ekstremt baklys o.l. slik at det kan bli ganske knotete å bruke de halvautomatiske programmene. Du kan sjelden stole 100% på resultatet, uten stadig å måtte sjekke for så å kompensere for feilmålinger. Derfor foretrekker mange å jobbe manuelt, både fordi det er enklere når du først kan det, og fordi det gir mye mer forutsigbare resultater.

Apropos det å sjekke eksponeringer. Ikke stol på det du ser på skjermen bakpå kamera undeveis. Suppler med histogrammet (men stol heller ikke på det aleine, et konsertbildehistogram kan lett feiltolkes). På en del kamera kan du aktivere en blinkefunksjon som varsler for utbrente høylys. Den kan virke forstyrrende, men det er kanskje det verktøyet som gir mest nøyaktig og entydig eksponeringsinformasjon. (Jeg liker godt å kombinere blinking og histogram, når jeg er i tvil. Da ser jeg hvor de utbrente områdene er. Det gjør det lettere å avgjøre i hvor stor grad jeg bør ta hensyn til dem.)

Tilbake til programvalg:

Jeg fortrekker å bruke M kombinert med spotmåling. Unntaket er når jeg er ekstra lat, eller må jobbe ekstremt raskt og egentlig bare må håpe på det beste. Fornuftig bruk av spotmåling krever litt erfaring. Men erfaring det skaffer man seg ved å prøve, så jeg anbefaler å prøve først som sist. Spotmåling måler bare et lite område (som regel midt i bildeflata). Hvis du evner å vurdere motivet rett, så gir det en ekstrem grad av kontroll og forutsigbarhet. Som regel måler jeg ansiktet på den som er viktigst for bildet. Om vedkommende er lyshudet, så plusser jeg omtrent ett trinn, eller litt mindre om de har vært i syden. Såkalte negroide (unnskyld mangelen på PK, men det er vanskelig å prate om hudfarge uten å benevne) minuskompenserer jeg gjerne ett til to trinn etter som hvor mørke de er.

Mange er redde for å bruke M. Det forstår jeg forsåvidt. Det krever litt kunnskap og erfaring. Men de fleste mestrer det greit etter relativt kort tid. Dessuten, så kan du ofte hente deg inn igjen, og redde bildene i ettertid, om du bruker raw, og ikke har bomma alt for ekstremt. Belønninga er stor. Både i form av bedre og mer konsistente resultater, og i form av glede over å mestre et fag.

En innvending som ofte blir brukt mot M på konsertfoto, er at lyset svinger så raskt. Joda. Tilsynelatende gjør det det. MEN! I de aller fleste tilfeller, så er det bakgrunnslyset som endrer seg mest. Lyset, på artistene varierer egentlig forbausende lite. Har du først målt rett, og skutt deg inn på ett sceneoppsett, da er det som regel lite behov for å justere særlig underveis. Du bør selvfølgelig sjekke målingene nå og da. Men om du har et våkent øye på lyset, vil du som regel registrerer eventuelle endringer og reagere tidsnok.

Unnskyld at jeg roper her, men DETTE ER VELDIG VIKTIG Å FORSTÅ :-D
Det er ofte baklyset som lurer lysmåleren, når automatikken bommer. Derfor gir M bedre eksponering av det som er viktigst, nemlig artistene. Derfor Manuelt.

Fokus.
Det å ha kontroll over hvor autofokusen faktisk fokuserer er kanskje det som volder meg mest teknisk hodebry når jeg fotografere på konsert. Egentlig skulle jeg ønske at mattskiva i kamera og synet mitt hadde vært godt nok til å fokusere manuelt. Ingen ting er mer presist, når det fungerer. Men i den virkelige verden, så er jeg ganske avhengig av autofokusen. Hvordan jeg bruker den, varierer en del med forholda, hvor jeg står, og hvordan jeg komponerer bildene. (Hva som er best, avhenger og mye av kamera og objektiv). Står jeg litt bak, og på stillestående oversiktbilder, så velger jeg ofte å kun aktivere AF-punktet i senter av søkerbildet. Jeg velger og gjerne AF-modus som låser på avstand. Altså ikke AF som følger motiv. Er det mer action, og det meste som er interessant befinner seg på samme plan (les forfra) så kan jeg velge en multipunktfunksjon. Hvis motivet beveger seg i dybdeplanet, da velger jeg også flere punkt, men helst ikke samtlige, heller f.eks ni punkt i gruppe (en funksjon vi gjerne må på litt mer avanserte kamera for å finne).

B&W-trikset
Ofte på konsert, så velger jeg en kameraprofil for s&h, selv om jeg ikke ønsker ferdig s&h bilde. Bruker jeg raw, så blir resultatet helt vanlige filer, men på skjermen underveis, så ser jeg bildene som s&h. Det å se bilder i s&h gjør det ofte lettere å bedømme komposisjon, uttrykk, linjer osv. Rett og slett fordi fargene på en måte "kommer i veien" for å virkelig se bildet, kritisk. Så et bilde som ser bra ut der og da, i farger, kan etterpå vise seg å ikke holde mål, fordi fargene skaper kunstig liv som lurer meg til å tro at bildet er bedre enn det det egentlig er.
Håper at det jeg sier gir meining for deg. Jeg greier ikke å forklare det bedre er jeg redd. En annen ting er at dette trikset kanskje ikke passer for alle. Vi ser bilder ulikt.

Standardoppsett
Jeg har gjerne et standardoppsett, en fast innstilling som jeg bruker som startpunkt. Slik at kamera skal være sånn noenlunde riktig innstilt i det jeg tar det opp av veska og slår det på første gangen. AF står da på senterpunktet. Hvittballanse på Auto-WB (endres ofte raskt til dagslys eller tungstein.). Programhhjulet står alltid på M. Blender er som regel nesten full åpning (f:3,2), ISO 1600, og lukkertid 1/125s (hvis jeg har på normalzoom) eller 1/250s med med telezoomen. Ved normalt scenelys har jeg da et greit startpunkt. Om det viser seg å ikke stemme, så starter jeg å justere ISO. Går glatt opp til 3200 ISO, men frykter heller ikke 6400.

Ofte har jeg med altså to hus, ett med normalzoom, og ett med telezoom. Derfor bruker jeg som regel kamerareim, slik at kamera nummer nummer to er sikra men lett tilgjengelig.

Ei neoprenreim med litt fjæring er forresten en god investering for frisk og rask skuldermukulatur.

Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka

Fotoskole - Takt og tone for konsertfotografer.

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf. I denne artikkelen vil vi se litt på takt og tone i konsertgrava.

Del 2 - Takt og tone.

Mange er usikre på hvordan man oppfører seg i konsertgrava. Andre synes å interessere seg null og niks for de rundt, så lenge de sjøl får de bildene de vil ha. Derfor denne gjennomgangen av de uformelle reglene for hvordan vi bør oppføre oss i konsertgrava.

Sikkerhet.
Først og fremst, så kommer alltid sikkerhet først. Dvs vil si at rundt scena, der er det sikkerhetsfolka som bestemmer. Følg instruksene fra dem, uansett hva du måtte meine om det de sier. Nikk og smil, og tenk at de gjør en viktig jobb, og adlyd. Pass også på at du ikke går i veien for dem. Konsertgrava er ikke for oss fotografer, den er der for at sikkerhetsfolka skal ha ei sone å bevege seg i framfor scena og gjøre jobben sin.
Vær grei mot dem, så er de som regel grei mot deg. Det er heller ikke de som lager begrensinger for fotografering. De bare håndhever reglene, og viser du at du respekterer dem, så kan det hende at de lar skjønnet gå i din favør. Uansett så blir ting mye hyggeligere, så lenge vi sørger for å ha en grei tone.

Vis hensyn.
Konsertfotografer er oftest på konsert for å gjøre en jobb. Husk at det er artistene også. Jobben deres er ikke å posere for deg, men og framføre musikk for et publikum som har betalt for å se og høre. Publikum har ikke betalt for å se deg. Derfor så opptrer vi på en slik måte at vi stikker oss minst mulig fram. Du har kanskje lagt merke til at scenearbeidere nesten alltid er kledd i svart. Lær av dem. Ikke bruk den selvlysende rosa capsen i grava.

Men. At du ikke bør stikke deg fram betyr ikke at du trenger å gjøre deg usynlig omtrent som en begravelsesagent. Neida. Vær deg sjøl, kos deg med musikken hvis det faller naturlig. Det setter både publikum og artister pris på. Bare sørg for å ikke være i veien.


Det samme gjelder overfor andre fotografer. Sjøl om det ofte er et konkuransefrohold om de beste bildene, så er de først og fremst dine kolleger. Vis hensyn overfor dem og. Når du har fått blinkskuddet fra favorittspoten din, da slipper du andre fram, med et smil. Neste gang er det din tur. Ofte er det trangt i grava. Da må du ta ekstra hensyn. Ikke stå i rett opp og ned som en tomsing, der hvor andre går. Du tar heller ikke på deg den største fotosekken sånn at det blir umulig å smyge seg forbi deg. Stativ i grava er no no, akkurat som andre snublefeller. Men monopod er greit, så lenge du ikke veiver rundt med den.

Blits
Noen ganger er det blitsforbud. Det respekterer du selvfølgelig. Men, blitsbruk er generelt noe du bør unngå. Uansett så forstyrrer den unødig, og den kan blende folk. Dessuten blir det som regel dritdårlige bilder av det. Er du av en eller annen grunn nødt til å bruke blits, begrens deg.

Mobil
Mange reagerer og negativt på bruk av mobilkamera i grava. Spesielt hvis det er trangt om plassen. Jeg er forsåvidt enig. Mobilfotografer er som regel free loadere som kun er i grava fordi de syns det ser kult ut. De er som regel de som går mest i veien. Samtidig så veit jeg at det kan være viktig å få bilder raskt ut. Og der har mobilen sin styrke. Mitt råd for mobilbruk i grava er nok, vær rask, og vis ekstra hensyn.

Dette er andre del i en serie om konsertfoto. Første del tok for seg utstyrsvalg. I neste del skal vi se på teknikken, lysmåling og slikt. Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka

Fotoskole - Utstyr for konsertfotografer.

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf. I denne artikkelen vil vi se litt på hvilke krav som stilles til utstyret.

Del 1 - Utstyr.

Ofte står konsertfotografen overfor vanskelig lys. Både hardt lys, og lite lys. Det betyr at kameraet bør ha gode ISO-egenskaper og god dynamikk. I tillegg bør optikken ha høy lysstyrke, og være skarp allerede på full åpning.

Som om ikke dette er nok, så kan konsertgrava være ett tøft miljø for følsom elektronikk med både slag og støt, og vatn og øl som kommer sprutende når det passer minst. For å slippe å bekymre seg hele tida, kan det derfor være en stor fordel med skikkelig værtetting, og utstyr som ellers står for en støyt.

Derfor bruker mange konsertfotografer fullformatkamera av profesjonell klasse. Personlig bruker jeg APS format, og trives stort sett godt med det. Men i det mest ekstreme lyset, så jobber jeg helt i ytterkant av det utstyret takler. Fordelen er selvfølgelig at APS, med tilpassa optikk, er betydelig mer kompakt og lettere enn tilsvarende utstyr i fullformatsklassa. På tampen av en lang festivaldag, så merkes det.

Når det gjelder optikk, så er lysstyrke f:2,8 eller bedre klart en fordel. De profesjonelle konseertfotografene har gjerne tre zoomer som de bruker mye. Vidvinkel, ca 15mm -30 mm f:2,8, en nornal, 24mm - 70mm f:2,8, og en tele 70mm - 200mm f:2,8.

Har du mulighet til det, så anbefaler jeg på det sterkeste å investere i minst en normalzoom av god kvalitet, 24-70/2,8 for FF, Sigma sin nye 18-35/1,8 er et knallsterkt alternativ for APS. Denne er desverre ikke værtett, men optisk er den i toppklasse, og den ekstra lysstyrka utligner ulempene fra den mindre APS-sensoren. Ulempa er at det korte zoomområdet gjør behovet for tele større enn med med en mer konvensjonell 18-50/2,8, som tross alt gir litt tele.

Hva du trenger mest utenom det, det avgjøres av din personlige billedlige stil. For de spektakulære nærbildene på scenekanten med forvrengt (rocka) perspektiv trenger du gjerne en lyssterk vidvinkelzoom. Den er og nyttig for publikumsbilder og oversiktsbilder av scena. Mens for de mer konvensjonelle nærbildene er det 70-200/2,8 som gjelder. Noen bruker en fast makro til disse bildene. F.eks en 90/2,8 macro. Et helt greit forholdsvis alternativ, så lenge du kan fotografere langsomt. Men ofte blir autofokusen på disse for sein for artister som beveger seg mye på scena. Fordelen med en slik løsning er ekstrem skarphet fra første blender, og overkommelig pris. Det kan fungere, men det blir fort også lite tele, spesielt på fullformat.

Mange har og en fast 50mm typisk f:1,4, eller en 85mm typisk f:1,4 for de situasjonene hvor det er ektremt lite lys. Jeg bruker dette en del, siden det betyr at jeg aldri behøver å komme tomhendt fra en konsert.

Dette betyr på ingen måte at du trenger profesjonelt utstyr for å kunne ta gode konsertbilder. Det finnes mange eksempler på glitrende bilder tatt med gode kompaktkamera, eller mobil for den saks skyld. Men den overlegne teknikken fra det mer profesjonelle utstyret gir mye mer forutsigbare resultater, og åpner for muligheter som du ellers ikke har.

Apropos forutsigbarhet. Uforutsette ting skjer. Derfor bør du være forberedt, ha med ekstra batteri, og minnekort. Batterier går tomme, og minnekort går fulle, eller ryker når det passer minst. Du bør allikevel pakke så lett som mulig. Særlig for de lange øktene, å dra på unødig og tungt utstyr suger krefter og dermed kreativitet. Men, et ekstra kamerahus er absolutt ikke unødig dødvekt. Det er en forsikring. Og det betyr at du til enhver tid kan være klar med to ulike objektiv når ting skjer raskt.

En komplett konsertutrustning er mao. svindyrt. Så dyrt at det blir utenfor rekkevidde for de fleste. Dermed må det gjerne inngås noen kompromisser. hvilke kompromisser som er best for deg, det må du eventuelt finne ut av sjøl. For noen fungerer det utmerket uten normalzoom. De jobber enten med vidvinkel, eller med telezoom. Men jeg anbefaler ikke en slik løsning før du har funnet din personlige stil.

Dette er første artikkel i en serie om konsertfoto.
I neste artikkel vil vi ta for oss litt råd og dåd om hvordan man oppfører seg i ei konsertgrav, hvordan du samhandler med folk rundt deg når du fotografer på konsert.
Så vil vi se på hvordan vi mestrer det tekniske, måle lys, få kontroll over fokus og de tinga der.
Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka 

Dagens Hobby

Har sittet og sett et interju med Mr. Strobist, David Hobby. Ble sittende igjen med et knallsitat.

Fill, is the environment speaking to you, from the shadows.

Den var djup den :-)

Liten Multi softbox vs. liten Beauty Dish.

Liten Multi softbox vs. liten Beauty Dish.

Denne posten er en del av en serie som omhandler utprøving av en "hybrid blits", Godox Witstro AD360 og ekstrautstyr til denne.

Vi har allerede stifta bekjennskap med Godox Multi softboxen i posten Liten Multi softbox, hva kan vi få ut av den? I denne posten, skal vi sammenligne den med en dedikert Beauty Dish, Godox AD-S3. Dette er en liten nett BD som leveres med diffusjonssokk og tilpassa grid. Den lar seg ikke bruke på en hvilken som helst blits, kun på Witstro familien og blitser kompatible med det systemet.

Beauty dish er mye brukt i moteverdenen, men også i andre sammenhenger. Den gir et relativt mjukt flatterende i senter, mens kontrasten øker mot kantene. Her er den avbilda sammen med en del annet Witstro ekstrautstyr



Oppsettet for testen er enkelt. Litt nips i en vinduskarm. Gipshodet er valgt fordi det avslører skygger veldig godt. Bakgrunnen er utsikt fra vinduet, en grå vinterdag. Dette gir en anelse motlys, altså svakt kantlys.

Blitsen står ganske høyt på stativ, ca 30 grader kamera venstre, ca 100 cm fra motivet.Kamera står på stativ, en anelse assymetrisk for å unngå reflekser i vinduet.


Blitsen er her utstyrt med Godox AD-S3 Multi softbox med diffusjonsduk og reflektor montert bak denne.











Her er diffusjonsduken fjerna. Det er nå en parabolisk paraply med metallreflektor i midten. En kvasi Beauty Dish altså. Diameter på parpalyen er 48 cm. Avstand mellom blitshodet og motiv er omlag 100 cm.

Kontrasten er forbausende lik. Forskjellene går mer på transaksjonen mellom lys og skygge. Den er en del hardere uten duk.




Her ser vi den ekte Beauty dishen AD-S3 i bruk.

Kontrasten er noe høyere enn "kvasidisken". Overgangen er hardere enn Softbox med diffusjon, men mjukere enn forrige bilde.

Eller ser vi at brystet på bikkja er lysere. Dette skyldes at blitsen er retta mot gipsfiguren i alle bildene. Så bikkja faller utenom den delen av beauty dishen som demper kontrasten.



Forskjellene mellom kvasi beauty og ekte vare synes å være små på grensa til det neglisjerbare. I praktisk bruk ser jeg ikke så mange fordeler med ekte vare, annet enn at den er litt mindre og lettere å håndter enn multi softboxen.

Nå bør det kanskje sies at det er mulig at jeg ville fått andre resultater med beauty dishen nærmere, den er tross alt bare 29 cm i diameter.