Fotoskole - Teknikk for konsertfotografer

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf.
I denne artikkelen vil vi se en del av det tekniske ved konsertfoto, filformat, programvalg, fokus pluss foreslå noen basisinnstillinger.

Del 3 - Teknikk for konsertfotografer.  

Det er ulike meininger om det meste innen konsertfoto. Folk har ulik stil, og ulike arbeidsmetoder. Denne artikkelen er ikke et forsøk på å lage en autoritativ fasit, noe som skal være rett for alle. Det er bare noen råd basert på egne erfaringer. Det viktigste rådet jeg egentlig kan gi om disse emnene er:

Tenk sjøl. eksperimenter til du finner den metodikken som passer best til din fotofilosofi og gir best resultater. Men i mellomtida, så kan du kanskje ha nytte av noen enkle tips.

 
Bruk raw.
Bl.a. pga lysforhold er konsertfoto som regel svært krevende teknisk. Det gjelder innstillinger for både fargetemperatur, og for eksponering. Feilmarginene er små.

Derfor, anbefaler jeg sterkt å bruke raw, for å kjøpe deg litt ekstra muligheter for å rette feil i ettertid. Raw-filer tåler mye bedre å dras i, uten særlig kvalitetstap. Dermed kan du lett korrigere for feil hvittballanse, eller hente inn utbrente høylys, eller hente informasjon ut av skygger, som du overhodet ikke har mulighet til med jpg-filer. Raw er rett og slett den beste forsikring mot slike feil. Og tro meg, alle feiler til tider.

Ulempa er selvfølgelig at du må bruke litt ekstra tid på å ferdigstille bildene, og noen ganger har du rett og slett ikke den tida. Da, bruker du jpg, men bare som unntak. Regelen er raw. Punktum.

Dette rådet er trolig det mest universelle jeg har å gi. De fleste konsertfotografer synes å holde seg til raw.

Hvittballanse
Hvilken WB innstilling du bruker er mye opp til smak og behag, og hvor bra kamera takler ulike lysforhold.

Mange sverger til Auto-WB. Helt klart det enkleste alternativet å bruke (så sant kamera takler ulike lystyper bra). Men, personlig så syns jeg at Auto-WB har en tendens til å gjøre lyset flatt og kjedelig, fordi det flater ut fargeforskjellene mellom ulike sceneoppsett. Derfor bruker jeg ofte dagslysinnstilling i kamera, og så endrer jeg eventuelt i ettertid når jeg framkaller raw-filene. Filososfien er at jeg da fanger variasjonene i lyset best, og så kan jeg i ettertid ta standpunkt til om jeg liker resultatet. Dette forutsetter selvfølgelig at det brukes raw. Med jpg, blir dette fort en risikosport.

Eksponeringsprogram og lysmåler

Igjen så finnes det ikke en absolutt fasit. La oss derfor gå igjennom fordeler og ulemper med de ulike alternativene, og så forteller jeg hva jeg vanligvis foretrekker.

(Dette avsnittet forutsetter at du er fortrolig med virkemåten til de ulike eksponeringsprogramma, og kjenner begrepene lukkertid, blenderåpning og ISO. Er du ikke, da bør du lese deg opp her f.eks)

De rimelige kamerahusa har all verdens fancy programmodus, f.eks. for sport, for makro, for portrett osv. Generelt sagt så er det komplett ubrukelige for konsertfoto. Konsertfotografen trenger mye større grad av kontroll. Grønn knapp, eller grønt programmodus er heller ikke tingen. Det samme gjelder P-programmet. Det er ubrukelig i krig og fred. Punktum.

(Unntaket er Pentax sitt P-program, som har en helt annen virkemåte enn de andre produsentene. Det gir faktisk stor grad av kontroll og fleksibilitet)

Moderne kamera har nøyaktige lysmålere og gode halvautomatiske program. Lysmåleren er såpass intelligent, at den ofte vil velge tilnærma rett eksponering, også ved vanskelig scenebelysning. Men, de vil lett la seg lure hvis det er lyskilder i bildeflata (typisk, lys bak artistene). Da vil du ofte måtte kompensere opptil flere trinn for å få en akseptabel eksponering.

Både blender og lukkertid er som regel viktig ved konsertfoto. Ofte er stor blenderåpning nødvendig (rett og slett fordi det er begrensa med lys), samtidig så er det vesentlig å fryse bevegelse for å få skarpe bilder. Dermed blir det mest en vanesak om du foretrekker blenderprioritet eller lukkerprioritet (På Canon: hhv. Av og Tv, på Nikon: hhv. A og S). Sjøl er jeg vokst opp med blenderprioritet, så jeg foretrekker gjerne det. (Eller P på Pentax, som er et programmodus hvor blenderprioritet og lukkerprioritet smelter sammen)

Som nevnt, så sliter gjerne lysmålerne såpass med ekstremt baklys o.l. slik at det kan bli ganske knotete å bruke de halvautomatiske programmene. Du kan sjelden stole 100% på resultatet, uten stadig å måtte sjekke for så å kompensere for feilmålinger. Derfor foretrekker mange å jobbe manuelt, både fordi det er enklere når du først kan det, og fordi det gir mye mer forutsigbare resultater.

Apropos det å sjekke eksponeringer. Ikke stol på det du ser på skjermen bakpå kamera undeveis. Suppler med histogrammet (men stol heller ikke på det aleine, et konsertbildehistogram kan lett feiltolkes). På en del kamera kan du aktivere en blinkefunksjon som varsler for utbrente høylys. Den kan virke forstyrrende, men det er kanskje det verktøyet som gir mest nøyaktig og entydig eksponeringsinformasjon. (Jeg liker godt å kombinere blinking og histogram, når jeg er i tvil. Da ser jeg hvor de utbrente områdene er. Det gjør det lettere å avgjøre i hvor stor grad jeg bør ta hensyn til dem.)

Tilbake til programvalg:

Jeg fortrekker å bruke M kombinert med spotmåling. Unntaket er når jeg er ekstra lat, eller må jobbe ekstremt raskt og egentlig bare må håpe på det beste. Fornuftig bruk av spotmåling krever litt erfaring. Men erfaring det skaffer man seg ved å prøve, så jeg anbefaler å prøve først som sist. Spotmåling måler bare et lite område (som regel midt i bildeflata). Hvis du evner å vurdere motivet rett, så gir det en ekstrem grad av kontroll og forutsigbarhet. Som regel måler jeg ansiktet på den som er viktigst for bildet. Om vedkommende er lyshudet, så plusser jeg omtrent ett trinn, eller litt mindre om de har vært i syden. Såkalte negroide (unnskyld mangelen på PK, men det er vanskelig å prate om hudfarge uten å benevne) minuskompenserer jeg gjerne ett til to trinn etter som hvor mørke de er.

Mange er redde for å bruke M. Det forstår jeg forsåvidt. Det krever litt kunnskap og erfaring. Men de fleste mestrer det greit etter relativt kort tid. Dessuten, så kan du ofte hente deg inn igjen, og redde bildene i ettertid, om du bruker raw, og ikke har bomma alt for ekstremt. Belønninga er stor. Både i form av bedre og mer konsistente resultater, og i form av glede over å mestre et fag.

En innvending som ofte blir brukt mot M på konsertfoto, er at lyset svinger så raskt. Joda. Tilsynelatende gjør det det. MEN! I de aller fleste tilfeller, så er det bakgrunnslyset som endrer seg mest. Lyset, på artistene varierer egentlig forbausende lite. Har du først målt rett, og skutt deg inn på ett sceneoppsett, da er det som regel lite behov for å justere særlig underveis. Du bør selvfølgelig sjekke målingene nå og da. Men om du har et våkent øye på lyset, vil du som regel registrerer eventuelle endringer og reagere tidsnok.

Unnskyld at jeg roper her, men DETTE ER VELDIG VIKTIG Å FORSTÅ :-D
Det er ofte baklyset som lurer lysmåleren, når automatikken bommer. Derfor gir M bedre eksponering av det som er viktigst, nemlig artistene. Derfor Manuelt.

Fokus.
Det å ha kontroll over hvor autofokusen faktisk fokuserer er kanskje det som volder meg mest teknisk hodebry når jeg fotografere på konsert. Egentlig skulle jeg ønske at mattskiva i kamera og synet mitt hadde vært godt nok til å fokusere manuelt. Ingen ting er mer presist, når det fungerer. Men i den virkelige verden, så er jeg ganske avhengig av autofokusen. Hvordan jeg bruker den, varierer en del med forholda, hvor jeg står, og hvordan jeg komponerer bildene. (Hva som er best, avhenger og mye av kamera og objektiv). Står jeg litt bak, og på stillestående oversiktbilder, så velger jeg ofte å kun aktivere AF-punktet i senter av søkerbildet. Jeg velger og gjerne AF-modus som låser på avstand. Altså ikke AF som følger motiv. Er det mer action, og det meste som er interessant befinner seg på samme plan (les forfra) så kan jeg velge en multipunktfunksjon. Hvis motivet beveger seg i dybdeplanet, da velger jeg også flere punkt, men helst ikke samtlige, heller f.eks ni punkt i gruppe (en funksjon vi gjerne må på litt mer avanserte kamera for å finne).

B&W-trikset
Ofte på konsert, så velger jeg en kameraprofil for s&h, selv om jeg ikke ønsker ferdig s&h bilde. Bruker jeg raw, så blir resultatet helt vanlige filer, men på skjermen underveis, så ser jeg bildene som s&h. Det å se bilder i s&h gjør det ofte lettere å bedømme komposisjon, uttrykk, linjer osv. Rett og slett fordi fargene på en måte "kommer i veien" for å virkelig se bildet, kritisk. Så et bilde som ser bra ut der og da, i farger, kan etterpå vise seg å ikke holde mål, fordi fargene skaper kunstig liv som lurer meg til å tro at bildet er bedre enn det det egentlig er.
Håper at det jeg sier gir meining for deg. Jeg greier ikke å forklare det bedre er jeg redd. En annen ting er at dette trikset kanskje ikke passer for alle. Vi ser bilder ulikt.

Standardoppsett
Jeg har gjerne et standardoppsett, en fast innstilling som jeg bruker som startpunkt. Slik at kamera skal være sånn noenlunde riktig innstilt i det jeg tar det opp av veska og slår det på første gangen. AF står da på senterpunktet. Hvittballanse på Auto-WB (endres ofte raskt til dagslys eller tungstein.). Programhhjulet står alltid på M. Blender er som regel nesten full åpning (f:3,2), ISO 1600, og lukkertid 1/125s (hvis jeg har på normalzoom) eller 1/250s med med telezoomen. Ved normalt scenelys har jeg da et greit startpunkt. Om det viser seg å ikke stemme, så starter jeg å justere ISO. Går glatt opp til 3200 ISO, men frykter heller ikke 6400.

Ofte har jeg med altså to hus, ett med normalzoom, og ett med telezoom. Derfor bruker jeg som regel kamerareim, slik at kamera nummer nummer to er sikra men lett tilgjengelig.

Ei neoprenreim med litt fjæring er forresten en god investering for frisk og rask skuldermukulatur.

Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka

Fotoskole - Takt og tone for konsertfotografer.

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf. I denne artikkelen vil vi se litt på takt og tone i konsertgrava.

Del 2 - Takt og tone.

Mange er usikre på hvordan man oppfører seg i konsertgrava. Andre synes å interessere seg null og niks for de rundt, så lenge de sjøl får de bildene de vil ha. Derfor denne gjennomgangen av de uformelle reglene for hvordan vi bør oppføre oss i konsertgrava.

Sikkerhet.
Først og fremst, så kommer alltid sikkerhet først. Dvs vil si at rundt scena, der er det sikkerhetsfolka som bestemmer. Følg instruksene fra dem, uansett hva du måtte meine om det de sier. Nikk og smil, og tenk at de gjør en viktig jobb, og adlyd. Pass også på at du ikke går i veien for dem. Konsertgrava er ikke for oss fotografer, den er der for at sikkerhetsfolka skal ha ei sone å bevege seg i framfor scena og gjøre jobben sin.
Vær grei mot dem, så er de som regel grei mot deg. Det er heller ikke de som lager begrensinger for fotografering. De bare håndhever reglene, og viser du at du respekterer dem, så kan det hende at de lar skjønnet gå i din favør. Uansett så blir ting mye hyggeligere, så lenge vi sørger for å ha en grei tone.

Vis hensyn.
Konsertfotografer er oftest på konsert for å gjøre en jobb. Husk at det er artistene også. Jobben deres er ikke å posere for deg, men og framføre musikk for et publikum som har betalt for å se og høre. Publikum har ikke betalt for å se deg. Derfor så opptrer vi på en slik måte at vi stikker oss minst mulig fram. Du har kanskje lagt merke til at scenearbeidere nesten alltid er kledd i svart. Lær av dem. Ikke bruk den selvlysende rosa capsen i grava.

Men. At du ikke bør stikke deg fram betyr ikke at du trenger å gjøre deg usynlig omtrent som en begravelsesagent. Neida. Vær deg sjøl, kos deg med musikken hvis det faller naturlig. Det setter både publikum og artister pris på. Bare sørg for å ikke være i veien.


Det samme gjelder overfor andre fotografer. Sjøl om det ofte er et konkuransefrohold om de beste bildene, så er de først og fremst dine kolleger. Vis hensyn overfor dem og. Når du har fått blinkskuddet fra favorittspoten din, da slipper du andre fram, med et smil. Neste gang er det din tur. Ofte er det trangt i grava. Da må du ta ekstra hensyn. Ikke stå i rett opp og ned som en tomsing, der hvor andre går. Du tar heller ikke på deg den største fotosekken sånn at det blir umulig å smyge seg forbi deg. Stativ i grava er no no, akkurat som andre snublefeller. Men monopod er greit, så lenge du ikke veiver rundt med den.

Blits
Noen ganger er det blitsforbud. Det respekterer du selvfølgelig. Men, blitsbruk er generelt noe du bør unngå. Uansett så forstyrrer den unødig, og den kan blende folk. Dessuten blir det som regel dritdårlige bilder av det. Er du av en eller annen grunn nødt til å bruke blits, begrens deg.

Mobil
Mange reagerer og negativt på bruk av mobilkamera i grava. Spesielt hvis det er trangt om plassen. Jeg er forsåvidt enig. Mobilfotografer er som regel free loadere som kun er i grava fordi de syns det ser kult ut. De er som regel de som går mest i veien. Samtidig så veit jeg at det kan være viktig å få bilder raskt ut. Og der har mobilen sin styrke. Mitt råd for mobilbruk i grava er nok, vær rask, og vis ekstra hensyn.

Dette er andre del i en serie om konsertfoto. Første del tok for seg utstyrsvalg. I neste del skal vi se på teknikken, lysmåling og slikt. Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka

Fotoskole - Utstyr for konsertfotografer.

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf. I denne artikkelen vil vi se litt på hvilke krav som stilles til utstyret.

Del 1 - Utstyr.

Ofte står konsertfotografen overfor vanskelig lys. Både hardt lys, og lite lys. Det betyr at kameraet bør ha gode ISO-egenskaper og god dynamikk. I tillegg bør optikken ha høy lysstyrke, og være skarp allerede på full åpning.

Som om ikke dette er nok, så kan konsertgrava være ett tøft miljø for følsom elektronikk med både slag og støt, og vatn og øl som kommer sprutende når det passer minst. For å slippe å bekymre seg hele tida, kan det derfor være en stor fordel med skikkelig værtetting, og utstyr som ellers står for en støyt.

Derfor bruker mange konsertfotografer fullformatkamera av profesjonell klasse. Personlig bruker jeg APS format, og trives stort sett godt med det. Men i det mest ekstreme lyset, så jobber jeg helt i ytterkant av det utstyret takler. Fordelen er selvfølgelig at APS, med tilpassa optikk, er betydelig mer kompakt og lettere enn tilsvarende utstyr i fullformatsklassa. På tampen av en lang festivaldag, så merkes det.

Når det gjelder optikk, så er lysstyrke f:2,8 eller bedre klart en fordel. De profesjonelle konseertfotografene har gjerne tre zoomer som de bruker mye. Vidvinkel, ca 15mm -30 mm f:2,8, en nornal, 24mm - 70mm f:2,8, og en tele 70mm - 200mm f:2,8.

Har du mulighet til det, så anbefaler jeg på det sterkeste å investere i minst en normalzoom av god kvalitet, 24-70/2,8 for FF, Sigma sin nye 18-35/1,8 er et knallsterkt alternativ for APS. Denne er desverre ikke værtett, men optisk er den i toppklasse, og den ekstra lysstyrka utligner ulempene fra den mindre APS-sensoren. Ulempa er at det korte zoomområdet gjør behovet for tele større enn med med en mer konvensjonell 18-50/2,8, som tross alt gir litt tele.

Hva du trenger mest utenom det, det avgjøres av din personlige billedlige stil. For de spektakulære nærbildene på scenekanten med forvrengt (rocka) perspektiv trenger du gjerne en lyssterk vidvinkelzoom. Den er og nyttig for publikumsbilder og oversiktsbilder av scena. Mens for de mer konvensjonelle nærbildene er det 70-200/2,8 som gjelder. Noen bruker en fast makro til disse bildene. F.eks en 90/2,8 macro. Et helt greit forholdsvis alternativ, så lenge du kan fotografere langsomt. Men ofte blir autofokusen på disse for sein for artister som beveger seg mye på scena. Fordelen med en slik løsning er ekstrem skarphet fra første blender, og overkommelig pris. Det kan fungere, men det blir fort også lite tele, spesielt på fullformat.

Mange har og en fast 50mm typisk f:1,4, eller en 85mm typisk f:1,4 for de situasjonene hvor det er ektremt lite lys. Jeg bruker dette en del, siden det betyr at jeg aldri behøver å komme tomhendt fra en konsert.

Dette betyr på ingen måte at du trenger profesjonelt utstyr for å kunne ta gode konsertbilder. Det finnes mange eksempler på glitrende bilder tatt med gode kompaktkamera, eller mobil for den saks skyld. Men den overlegne teknikken fra det mer profesjonelle utstyret gir mye mer forutsigbare resultater, og åpner for muligheter som du ellers ikke har.

Apropos forutsigbarhet. Uforutsette ting skjer. Derfor bør du være forberedt, ha med ekstra batteri, og minnekort. Batterier går tomme, og minnekort går fulle, eller ryker når det passer minst. Du bør allikevel pakke så lett som mulig. Særlig for de lange øktene, å dra på unødig og tungt utstyr suger krefter og dermed kreativitet. Men, et ekstra kamerahus er absolutt ikke unødig dødvekt. Det er en forsikring. Og det betyr at du til enhver tid kan være klar med to ulike objektiv når ting skjer raskt.

En komplett konsertutrustning er mao. svindyrt. Så dyrt at det blir utenfor rekkevidde for de fleste. Dermed må det gjerne inngås noen kompromisser. hvilke kompromisser som er best for deg, det må du eventuelt finne ut av sjøl. For noen fungerer det utmerket uten normalzoom. De jobber enten med vidvinkel, eller med telezoom. Men jeg anbefaler ikke en slik løsning før du har funnet din personlige stil.

Dette er første artikkel i en serie om konsertfoto.
I neste artikkel vil vi ta for oss litt råd og dåd om hvordan man oppfører seg i ei konsertgrav, hvordan du samhandler med folk rundt deg når du fotografer på konsert.
Så vil vi se på hvordan vi mestrer det tekniske, måle lys, få kontroll over fokus og de tinga der.
Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka 

Hvordan eksponere "riktig" med manuell blits?

En del fotografer foretrekker manuell blits. Noen fordi manuell blits er billigere enn blitser med TTL-automatikk. Andre fordi manuell blits gir mer forutsigbare resultater enn TTL. Sjøl høre jeg hjemme i den siste kategorien. Derfor il jeg oppfordre folk til å tilegne seg disse ferdighetene.

Hvis du er litt fortrolig med å bruke kamera på manuell, da er ikke skrittet så stort før du har kontroll på en manuell blits også.(Om du er uerfaren med manuell eksponering, da kan det være en ide å ta en titt på denne artikkelsamlinga. og danne seg litt forståelse av eksponeringstrianglet før du prøver deg på manuell blits.)

Å eksponere manuell blits er er litt som å smake til en sursøt saus. Pøser du på med salt, edikk og sukker samtidig, da famler du i blinde og blir kanskje aldri fornøyd med resultatet. Jobber du derimot metodisk, tilsetter en smak om gangen da vil du lykkes.

Altså, først finne et grunnlag, en omtrent passe salt saus. Først når du har det, er du klar for å gå videre og tilsette først edikk og så sukker.

Litt det samme blir det når vi skal eksponere manuelt med blits. Det går mye lettere, og resultatet blir som regel bedre, hvis vi jobber litt metodisk.

I eksemplet jeg har lagd her, vil jeg ta bilde av en liten gipsfigur i en vinduskarm. Ute er det et tungt og grått, men allikevel litt interessant landskap, som jeg ønsker å ha med i bildet. Ikke fantastisk spennende, men greit nok som eksempel.

Oppsettet ser vi til venstre. Gipshodet i vinduskarmen og landskapet bak. Kamera står på stativ med en trådløs sender for å trigge blitsen. Blitsen på stativ ved siden av med en liten softbox for å gi et litt mjukere lys.







Grunnmetodikken for å finne eksponeringa er forholdsvis enkel.

1. Vi setter en eksponering på kamera, som vi meiner vi kan leve med.
Ønsker vi å ta vare på det eksisterende lyset (som i eksemplet vårt) så tar vi en prøveksponering og ser på resultatet på skjermen, før vi går videre.
2. Så gjør vi en gjetting på hvor mye blits som trengs, og fyrer av et prøveopptak. Er vi fornøyd med resultatet, så er jobben gjort. Hvis ikke juster vi opp eller ned, før vi gjør en ny test. Osv.

Det var altså grunnmetodikkken. Ikke så fryktelig komplisert, og heller ikke så vanskelig. Første trinnet kan vi ofte delvis overlate til lysmåleren å bestemme. Men det er viktig at kamera står i manuell modus (grunnen er at da er ting låst, slik at det ikke endrer seg underveis).

Det er viktig å velge en lukkertid under den såkalte synkroniseringshastigheta. Dvs 1/250s eller lavere. Sjekk manualen for ditt kamera. Velger du lukkkertid høyere enn synkroniseringshastigheta, så eksponerer ikke kamera blitsen. Vi velger gjerne en så lav ISO som mulig, for best mulig kvalitet. Blenderåpning velger vi med tanke på hvor stor dybdeskarphet vi ønsker.

Som vi kommer til å se, så bruker vi lukkertida til å bestemme hvordan det naturlige lyset (altså landskapet) skal bli. Blender og ISO, det er såkalte globale verdier, dvs, at de bestemmer totaleksponeringa.

Jeg har ennå ikke bestemt hvordan jeg ønsker at landskapet skal være i bildet, mørkt eller lyst. derfor velger jeg en middels lukkertid; to fulle eksponeringstrinn under synkroniseringstida på mitt kamera. Dvs 1/45s. Dette gir oss mulighet for å justere bakgrunnen både lyere og mørkere, bare ved å justere lukkertida.

Jeg ønsker litt romslig dybdeskarphet, idellt sett ville jeg hatt f:8. Men lysmåleren forteller meg at jeg da vil ende opp med høyere ISO enn det jeg ønsker. Derfor inngår jeg et kompromiss med f:5,6. Dette gir da ISO 800.

Resultatet ser dere under. Fine art er ikke dette bildet, og det kommer ikke til å bli det. Hadde det vært målet, så hadde jeg satt mer inn på å unngå refleksjonene i vinduet.

1/45s. f:5,6 og ISO 800.











Dette er altså startpunktet, før vi tilsetter blitslys i "sausen".

Blitsen står nær, så det gir mye lys. Det sammen med middels blender og  relativt høy ISO tilsier at det ikke trengs så høy styrke. Magefølelsen* min sier at jeg skal forsøke med 1/64 styrke (full styrke på blitsen = 1/1, ett trinn ned = 1/2 styrke, to trinn ned = 1/4, tre trinn ned = 1/8), 1/64 vil altså si fem trinn ned fra full styrke.


1/45s. f:5,6 ISO 800 og 1/64 blits
Som forventa, så påvirker blitsen kun motivet i forgrunnen.

Jeg kan tenke meg mer blits, derfor øker jeg blitslyset og tar et nytt prøvebilde.

1/45s. f:5,6 ISO 800 og 1/32 blits

Den satt, midt i sikringsboksen, etter en lysmåling og to prøvebilder ;-)

(Det første bildet uten blits er overflødig, det tok jeg i illustrasjonsøyemed, ikke fordi jeg trengte det.)





Da er tida moden for å finsmake litt på sausen. Altså juster litt fram og tilbake på bakgrunnen.
Det gjør vi ved å endre? Jepp ganke riktig, du har fulgt med i timen :-)

Først reduserer vi lukkertida, noe som vil gjøre bakgrunnen mørkere.

1/90s, f:5,6, 800 ISO, 1/32 blits

Blender, ISO og blits er uendra. Lukkertida er ett helt trinn raskere. Som vi ser, påvirker dette ikke blitsen, kun det naturlige lyset.

1/180s, f:5,6, 800 ISO, 1/32 blits.

Nok en halvering av lukkertida.












La oss så se hva som skjer hvis vi går motsatt vei og øker lukkertida.

1/20s, f:5,6, 800 ISO, 1/32 blits.

Dobbelt så lang lukkertid gir lysere bakgrunn enn utgangspunktet, uten at forgrunnen som er blitsbelyst påvirkes.

1/10s, f:5,6, 800 ISO, 1/32 blits












Da har vi sett grunnprinsippet. Du veit det du trenger å vite om manuell blits. Du har lært mer enn å justere inn blitsen, du har lært hvordan du ivaretar det naturlig lyset og bruker det i bildet. Dette er en teknikk du har nytte av både ute og inne. Behersker du dette, så er du din egen lysmester.

Persolig så foretrekker jeg 1/20s. Bysten står der tydelig ut fra bakgrunnen slik at det kommer til sin rett. Samtidig som bakgrunnen tilfører noe interessant til bildet. Men jeg gjentar. Dette er ikke meint som et "bilde", kun en enkel illustrasjon av hvordan du går fram for å mestre disse lysmaskinene. 

* Når jeg sier magefølelse, så er ikke det noe magisk, jeg snakker rett og slett om litt kunnskap om eksponering, og så ganske mye gjetting på grunnlag av tidligere erfaringer.  Jo mindre erfaring du har, jo mere gjetting er det involvert. Men fortvil ikke overfor ei oppgave som synes umulig. Jobber du metodisk vil du raskt danne deg et godt kunnskaps og erfaringsgrunnlag.

Tone Vereide

Eksempelbilde fra blitskurs i fotoklubben

Blits i paraply ca 100 grader høyre
Sølv reflektor ca 120 grader venstre

Manuell Falcon Eye SG-100BK blits, trigga med Hahnel radiotrigger.

Begge versjonene er praktsik talt ubehandla direkte fra råkonverter. Dette for at lyset skal spille hovedrolla.

Doris Sunde - Rembrandtlys

Eksempelbilde fra blits/portrett kurs i fotoklubben

Rembrandt/krysslys på Doris Sunde

En bar blits
ca 45 - 45 grader,
pluss bar blits bakfra på håret.

Trolig forhold 1:4

Totalt ubehandla, bortsatt fra beskjæring. 
Rembrandttrianglet (den stående lystrekanten på høyre kjake) er for stor til at dette virkelig kan kalles Rembrandtlys.
Men litt slakk må dere gi meg, når jeg setter lys, foredrar, instruerer modell og fotograferer samtidig. Det er tre ting for mye for et stakkars mannfolk.

Under: En moderat redigert svart&hvitt versjon.

Fotoskole - Forståelse og bruk av blits

I dag holder jeg et foredrag om blits i fotoklubben.

Legger i den forbindelse ut PDF av den skriftlige presentasjonen siden jeg tenker at andre og kan ha nytte av den.

Dette er et foreløpig dokument, som sikkert kommer til å endre seg.

https://www.dropbox.com/sh/jorcrgqisbxkdzj/JD0zy1o-oO

Dette foredraget er tenkt som første del av et to.kvelders kurs. Andre kvelden bruker jeg til å demonstrere ting i praksis. Bildene dere finner i dokumentet, er eksempler på bilder fra kveld to.

Del gjerne, hvis du tror flere kan ha interesse av å lese dette.Om det er aktuelt, så foretrekker jeg at du deler lenke til denne sida, på den måten så bidrar du til å markedsføre kursene mine. På forhånd takk.

Fotoskole - Panoramafoto for nybegynnere

Mange meiner at panoramabilder er en spesielt krevende og komplisert grein innenfor fotografering. Min erfaring er at det er det ikke. Følger du noen enkle prisipper, så går det som regel bra, Disse er det denne artikkelen handler om.

Mye av hemmeligheta ligger i gode opptak. Da blir det å sette bildene sammen som regel lett som en lek.

Planlegge opptaket
Grunnprinsippet er at du bør ha omlag 20-30 % overlapping, og at de ulike bildene må være likt eksponert. Videre bør du passe på å holde horisonten noenlunde rett i alle akser. Kamera bør altså hverken helle opp eller ned under opptak.

Noen sverger til stativ til panorama. Før var nok det nærmest en nødvendighet, for  sikre nøyaktige nok opptak. Men dagens programvare har blitt så god at det ikke stilles like store krav. Så jeg gjør det som regel håndholdt.

Når jeg har funnet opptaksstedet jeg ønsker, så forbereder jeg opptaket ved å tenke meg ei "horisontlinje" i bildet. Altså ei linje jeg sørger for å holde midt i bildeflata. Å ha god romfølesle er nok en fordel når man utfører denne forberedelsen. Faller det vanskelig for deg å tenke slik, da kan kanskje et lite vater være et bra hjelpemiddel. Men personlig greier jeg meg faktisk bedre uten.

Jeg forsøker og å planlegge bildet slik at jeg har rikelig å klippe vekk i både øvre og nedre bildekant. Mye fordi den horisontlinja jeg har tenkt meg ut, etterpå viser seg å være skeiv. Men også fordi det å komponere et panoramabilde er krevende. Det er lett å gjøre feil, fordi det er mye å holde oversikt over. I begge tilfeller er det godt å ha rikelig å beskjære etterpå. Derfor, zoom godt ut. Gjerne litt ekstra. Det kan og være en god ide å holde kamera vertikalt.

Det er og greit å være klar over at de fleste zoomobjektiver blir litt dårlige når de zoomes ut til maks. Litt med tanke på skarphet, men mer fordi maks zoom betyr at objektivet gjerne krummer rett linjer en anelse. Nok en grunn til å velge vertikale opptak.

Eksponering
For at overgangen mellom enkeltbildene ikke skal synes er det viktig at alle bildene eksponeres likt. Bruker du vanlig automatikk, vil det som regel bli avvik mellom enkeltbildene. Derfor må du enten låse eksponeringa, eller eksponere manuelt. Hvittballansen (WB) bør og være låst (f.eks på dagslys), for å unngå fargeavvik mellom bildene. På utsiktsbilder kan det være en utfordring å eksponere rett, bl.a. fordi lyset blir sterkere jo mer du peker mot sola. Som regel er det lurt å eksponere ut fra et gjennomsnitt. Dvs. at du måler lyset der du planlegger det midterste bildet.

Sette sammen bilder

Det finnes flere programmer du kan bruke. Også brukbare gratisprogrammer.

Selv bruker jeg et lite program i Photoshop Elements som kalles Photomerge.


Photomerge finner du under menyvalget Enhance og så Photomerge Panorama. Velg så de bildene du ønsker å bruke. Vanligvis brukeer jeg Layout valget Auto. Jeg huker Blend Images Together og Vignete Removal. Har du zooma fullt ut under opptak, eller har brukt et dårlig objektiv, kan det være en ide å prøve å huke Geometric Distortion Correction. Så trykker du OK, og lar programmet gjøre jobben for deg.

Får du synlige overganger, så prøver du på ny. Da kan det være en ide å velge Interactive Layout i stedet for Auto. Interactive Layout lar deg plassere bildene der du selv ønsker.

Når det er ferdig å jobbe, så får du ofte et bilde med ganske "frynsete" kanter som resultat. Derfor spør programmet om du ønsker å "Clean Edges". Det programmet spør om, er om du vil at det skal forsøke å gjette seg til hva som skulle vært i kantene, og sette dette inn. Jeg takker vanligvis høflig nei til dette, siden jeg har tatt med så mye ekstra i kantene at jeg har rikelig å bekjære vekk. Men prøv det gjerne. Noen ganger så gjør funksjonen en grei jobb.

Men her velger vi altså å beskjære. Resultatet blir det vi ser på toppen av artikkelen.

OM det er aktuelt å redigere bildet videre, så anbefaler vi å lagre det som TIFF ikke som jpg. Fordelen med TIFF er at bildet tåler mer redigering. JPG på den andre side, tar mindre diskplass. Så hvis du veit at det ikke er aktuelt å redigere videre, så velg gjerne jpg.

Fotoskole - Portrettretusjering i Lightroom.

Lightroom er først og fremst et arbeidsflytverktøy. Styrken til programmet er at de mest brukte verktøyene er lett tilgjengelige i ei arbeidsflate. Det legges stor vekt på at programmet skal være oversiktelig og relativt enkelt og intuitivt, derfor er det begrensa hvilke muligheter som ligger der. Men det mest grunnleggende av retusjering er ofte mulig å gjøre i Lightroom.

Det som sagt mulig å gjøre mye grunnleggende retusjering i Lightroom. De mulighetene er det vi skal se på i denne artikkelen. Dette er ikke meint som enn tutorial, mer en samling triks og tips, og litt refleksjon over hvilke muligheter vi har i Lightroom.

Alt vi gjør av retusjering foregår i Develop-modulen. Så alle forklaringer forutsetter at du allerede står der.

Røde øye funksjonen f.eks skal være bra (jeg bruker den praktisk talt aldri selv, fordi jeg så og si aldri tar bilder med røde øyne). Men har du bruk for den, så finner du verktøyet på høyre Panel, oppe, rett under histogrammet, midt i rekka av Crop, Spot removal osv. Jeg har som sagt knapt brukt det, så der har jeg ingen ting å lære bort, annet enn å fortelle at det altså finnes.

I illustrasjonen under er Spot Removal markert. Videre finner vi Red Eye Correction og Adjustment Brushside på same sted.

Spot Removal er som regel redninga ved kviser, småsår, føflekker o.l.

Spot Removal fungerer ved at du klikker på det området du ønsker å korrigere. Da får du to sirkler. en der du klikka, og en nabosirkel på et (delvis) tilfeldig sted. Det verktøyet gjør er at det "kloner" (eller mer korrekt kopierer) fra nabosirkelen, og flytter informasjonen fra det nye området, til der du klikka.
I eksemplet her fjerner vi noen skjemmende blitsreflekser på neseryggen. Den"letteste"av sirklene er området hvor det rettes, mens den mest markerte er området som det kopieres fra.

I illustrasjonsbildet har vi bare en fiksa en skjemmende blitsrefleks på nesetuppen. Restene av den ser vi høyere på neseryggen. Du kan i noen tilfeller få brukbart resultat ved å korrigere litt større områder med Spot Removal. Noen ganger går det greit, men ofte er f.eks Photoshop mye bedre egna.

Spot removal har noe alternativ som vi bør ha oversikt over. Vi kan velge mellom Clone og Heal. Er Clone valgt, da kopieres det direkte, Heal fikser og tilpasser litt, slik at reparasjonen (som regel) blir mindre synlig. Så Heal er gjerne førstevalget. Men i noen tilfeller kan Heal smøre det hele for mye til. Da kan Clone være redninga. Under valgene Heal og Clone, finner vi Size og Opacity. Size er nærmest selvforklarende. Det er viktig å tilpasse størrelsen på verktøyet til området vi vil reparere. Blir det for stort blir reparsjonen lett synlig. Det ønsker vi ikke.

I noen tilfeller ønsker vi å la det være igjen rester av det vi fjerner. En føflekk f.eks. vil vi kanskje bare dempe litt. Eller vi ønsker å bevare strukturen i huden. Da kan vi regulere ned Opacity. Opasitet betyr noe sånt som gjennomskinnelighet. Reduserer vi den verdien, vil det som ligger under (altså bildet slik det var) lyse igjennom. Å redusere Opacity er kanskje mer aktuelt om vi reparerer store områder. Å bevare strukturen kan da være viktig for å gjøre det retusjerte bildet troverdig.

Det bør og nevnes at vi har blitt lovet en kraftig forbedring av Spot Removal i neste versjon av Lightroom. Da vil vi kunne bruke den omtrent på samme måte som i Heal i Photoshop. Altså kunne male større områder med en pensel. Det ser tøffere ut enn toget, spør du meg. 

Clarity og Sharpening. Mange er misfornøyd med huden sin på bilder. Skal vi glatte ut fullstendig og lage porselenshud, da bør vi nok bruke Photoshop e.l. eller enda mer spesialiserte verktøy. Men litt kan vi faktsik gjøre i Lightroom. Clarity påvirker strukturen i et bilde. Demper vi den, gjerne i kombinasjon med skarphet, så forsvinner ikke rynkene, men porer og eventuell appelsinhud blir mindre påtrengende. Det er kanskje nok for at en litt forfengelig modell skal føle seg komfortabel med et bilde. Det fine med spesielt Clarity er at det virker mest i det toneområdet hvor hudtoner som regel ligger. Så i noen tilfeller passer det best å kun regulere ned Clarity. Det kan og være en ide å øke skarpheten en anelse, for å gi tilbake en følelse av at bildet er skarpt. Både Clarity og Sharpening finner vi i høyre Panel. Clarity langt opp, mens Sharpening må vi langt ned for å finne.

Som antyda så bør vi passe oss og ikke redusere for mye. Da mister bildet som helhet for mye av brilliansen. Men å redusere Clarity og skarphet med 5-20 enheter slipper vi ofte lett unna med. Øyne og slikt behøver vi ikke å bekymre oss for nå, fordi de behandler etterpå, for seg. *1

Saturation og Vibrance, og HSL / Color / B & W. Huden kan og framstå som urein pga. røde eller lilla flammer i huden o.l. Det enkleste da er selvfølgelig å gjøre bildet til svart & hvitt. Men det kan være mye å hente i å finpusse litt på fargene. Regulerer vi Saturation forsiktig ned, så blir slikt mindre generende. Litt duse farger kan gi en fin avdempa effekt. Men vi kan ofte hente mye av fargefølelsen fram igjen ved å øke Vibrance en anelse. (Vibranse påvirker fargemetninga på omtrent samme måte som Saturation, men den gir en litt mer subtil effekt, iom. at den påvirker de lette fargenyansene mest.)

Blir du ikke fornøyd med resultatet med Saturation og Vibranse, så er det fortsatt håp. Lenger ned på høyre panel finnes vi mer avanserte fargeverktøy. I feltet "HSL / Color / B & W" kan vi bla. regulere den fargen hvor problemet ligger. Demper vi det røde litt, så er ofte mye gjort. Det kan være verdt å eksperimentere med alle fargene, men problemet ligger gjerne i området oransje/rødt/magenta.

Når vi jobber med fargene på denne måten, er det viktig å ikke overdrive. Gjør vi det, så har vi kanskje løst ett problem, men også skapt et nytt.

Adjustment Brush er kanskje mitt mest brukte retusjeringsverktøy i portrettsammenheng. I hvert fall så lenge jeg holder meg i Lightroom. Det er bl.a. redninga når jeg vil bringe tilbake skarphet i øyne, etter at jeg har justert ned generell Clarity for å maskere litt generell ureinhet i hudtonene. Jeg bruker det og til å få øyne til å stå fram der hvor de er litt gjemt i skygger.

Oppskrifta å det siste er enkel. Vi aktiverer Adjustment Brush i høyre panel ved siden av Crop Overlay, Spot Removal osv. Det er  det ikonet som ligner ei fyrstikke. Da får vi ned en "meny firkant" veldig lik Basic justerings firkanten. Som regel starter vi med å sette Exposure til +0.50 - +1.0. Så maler vi øynene lysere. Hvordan det ser ut, har liten betydning foreløpig. Nå skal vi bare få lagt en form for ei justeringsmaske der vi ønsker på øynene. Aktiverer du Auto Mask nederst i Brush firkanten så blir det lettere å treffe kantene nøyktig. Er vi i tvil om vi treffer rett, så er det bare å taste "O". Da får vi fram et Overlay dvs der vi har malt, blir markert rødt (tast O på ny for å få Overlay vekk).

Hvor gjennomskinnelig "maska" skal være avgjøres av Denisty og av Flow. Density virker direkte, mens Flow påvirker hvor mange penselstrøk du trenger før maska har full effekt. Size bestemmer naturlig nok tjukkelsen på børsta, altså hvor stort område den dekker. Skru opp og ned, så ser du virkinga på børsta direkte. Feather bestemmer hvor hard den er i kantene. Ønsker vi en myk overgang mellom justermaske og ikke maske, da reduserer vi Feather.

Rett over Size, finner vi et valg for Erase. Velger vi det, visker vi vekk justeringsmaska vi har laget.

Når så maska ligger der vi vil, da kan vi finjustere den. Exposure bør kanskje finjusteres for at det skal se naturlig ut. Ofte velger vi å øke Clarity og Sharpness noe for å få fram øynene.

Jeg er usikker på om det er teknisk korekt å kalle vi driver med her, bruk av justeringsmaske. Men jeg finner ordet dekkende, derfor bruker jeg det.

I noen tilfeller kan det være formålstjenelig å legge ei ekstra maske som også dekker øyevipper, og bare øker skarphet i denne. *2

Omtrent samme tenknikk kan og brukes for å gjøre gule tenner lysere. Da reduserer vi Saturation noe i stedet for å øke Clarity og Sharpness (dette gir ikke perfekt resultat, men det kan hjelpe noe).

Det kan selvfølgelig være aktuelt å skarpe opp selektivt andre deler av et ansikt. Eller gjøre helt andre ting. Mulighetene er egentlig ganske store.

Men det er ikke til å komme i fra at Photoshop er bedre egna til mye vi har beskrevet her. Så har du begge deler, kan det være fornuftig å skifte fram og tilbake mellom disse, avhengig av hva oppgavene består i, og hvor store de er. Er det bare noe småplukkk,, kan det være fornuftig å holde seg i Lightroom.

-------
* Fotnoter for de viderekommende:

1. Å redusere generell Clarity er nevnt som et virkemiddel for å tone ned ureinheter i hud. I mange tilfeller vil det være bedre, å male inn ei slik justeringsmaske med Adjustment Brush. 

2. Det kan og være formålstjenelig å lette skyggene i øyehulene separat. Da ender vi kanskje opp med tre masker på øynene. Det høres kanskje komplisert ut, men er ikke så vanskelig som det høres ut.

En annen måte å løse dette på er å bruke ei maske kun til å lette skygge i øyehule og selve øyet, redusere Flow, og male på i to nivåer. For så å lage ei ekstra oppskarpingsmaske over øye/vipper.

Fotoskole - Levels, del 2. Levels Layer (Bildebehandling, Photoshop, Elements)

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av hvordan og hvorfor du bruker Levels i Lag (Layer). 

Artikkelen bygger på MaritimTim Fotoskole - Levels, del 1, som er ganske detaljert gjennomgang av verktøyet Levels. Illustrasjonene er henta fra bruk av Photoshop Elements 11.

Kort fortalt så brukes Levels til å endre toneomfanget i et bilde, oftest til å øke detaljnivåene. Noe som i praksis vil si å bedre kontrast og gi mer metning i fargene.

Når vi nå skal se på bruk av Levels i Lag, så er det fordi denne metoden gir større fleksibilitet, spesielt i ettertid.

NB: Før vi kan åpne Levels i Lag (i Elements) må bildet være 8-bits.
Det gjør vi ved å gå til menyen oppe, så velge
Image >> Mode >> 8 bits/Channel.

Ofte er bildet allerede 8-bits, men er du i tvil, så sjekk det. Hvis bildet ikke er 8-bits så er ikke menyvalgene for å lage et nyt lag tilgjengelige.


Å ta i bruk Levels i Lag

Levels Layer kan åpnes på to ulike måter, enten med menyen oppe.
Layers >> Adjustment Layer >> Levels.

Eller som vist under, ved å bruke Layerpaletten til høyre i skjermbildet.
Klikk det lille markerte ikonet i paletten og velg Levels som vist.

Layerpaletten har nå fått et nytt Lag (som har navnet Levels 1). På dette laget er det vi nå skal justere bildet. (Så lenge laget Levels 1 er markert, er det Levels vi jobber med.
Ønsker vi å gjøre noe annet med bildet, da bør stå på laget under, Background, eller ev. et annet nytt lag.)

Levels-dialogen vi får fram er allerede kjent fra forrige artikkel. Forskjellen er bare at vi mangler bla. OK-knapp. Men de greier vi oss fint uten.

I forrige artikkel var vi ganske forsiktige, det mest mulig naturlige bildet var idealet. Denne gangen tenker vi å lage en såkalt high key presentasjon av bildet. Ikke vær  redd for å dra skikkelig på. Når vi jobber i lag, så kan vi virkelig angre ved å bruke Reset (markert i bildet), så sant vi ikke har lagra over, eller om vi har sørga for å lagre bildet som PSD-fil.
(Dette med Layers og lagring er et viktig emne, som vi planlegger å ta opp i en egen artikkel om Layers).

Jeg har dradd Hvitt helt fra 255 til 115, og Mellomtonene fra 1,00 til ca 1,5.

I stedet for klikke OK for å avslutte Levels, klikker vi det bort, ved å klikke det markerte krysset.

Resultatet ble ganske effektfullt, og litt stilig spør du meg. Avarter av denne teknikken blir forresten ofte brukt for å gjøre hvitt bakgrunn helt hvit ved portrettfotografering.


Hvordan virkelig utnytte Lagfunksjonene?

Foreløpig har vi egentlig ikke gjort noe vi ikke kunne ha gjort med Levels uten lag. La oss nå si at vi ikke likte resultatet når vi var ferdige. Da er det Levels i Lag begynner å vise sin styrke.

Den enkleste måten å etterjustere virkninga av et lag er å endre Opacity. Ordet opacity betyr gjennomsiktighet. Opacity regulerer altså hvor effektivt laget skal være. Klikker vi trekanten ved siden av Opacity (markert), så får vi fram en slider som vi kan bruke til å regulere effektiviteten av laget.

Drar vi helt ned til 0% da blir laget helt gjennomsiktig, resultatet blir likt orginalen. Regulerer vi fram og tilbake, så ser vi at vi får tilbake litt detaljer i snøen ved ca 75%. Om det var det vi var ute etter, så er vi i mål.

Men la oss gå videre. Vi leiter kanskje egentlig etter noe annet enn en såkalt high key look.Da må vi gå tilbake. Den enkleste måten å gjøre det på er å åpne Levels på ny (ved å klikke på det markerte histogrammet i Layers-paletten).

Først vil vi ha fram mer detaljer i snøen, uten at den blir grå. Etter en del fram og tilbake ender vi her opp på verdien 165 for Hvitt.
Så setter vi Svart på ny for å få tilbake litt av tyngda i fargene. Denne gangen går vi litt mer vitenskapelig til verks. Jeg vil sikre at fuglen får litt ekstra trøkk, uten at vi mister detaljer i den. Derfor holder jeg inne Alt-knappen på tataturet, men jeg justerer. Da legger det seg ei maske over bildet, et hjelpemiddel som viser hvor i bildeflata bildet er "mettet" og ikke. Vi ender opp med å sette Svart til 20. Mellomtonene justerer vi tilbake il ca 1,00.

Videre justerer vi hvittballansen med den mellomgrå pipetten, som beskrevet i forrige artikkel. Denne gangen endte vi opp med å velge det markerte grå området på matingsstasjonen. Da er vi fornøyd og lukker verktøyet Levels.


Levels i Lag og Masker. 

Dette er et såkalt promobilde for et rockband kalt Tripod. Det er tatt på en brun kaffe, før en spillejobb. Slike bilder vil vi gjerne gi et litt røft uttrykk, med hard kontrast. Omgivelsene bør gjøres mørkere, uten at det går ut over personene.

La oss se hva vi får til med Levels.

En del leking fram og tilbake får oss ikke nærmere det resultatet vi ønsker. Problemet er at personene og omgivelsene krever ulik behandling.

Ulik behandling på ulike deler av bildet krever vanligvis bruk av Masks. Desverre tillater ikke Elements det, så vi må jukse oss fram til en løsning.

Vi starter med å lage et nytt justeringslag fra menyen:
Layer  >> Dublicate Layer ...
For å holde styr på lagene gir vi det et nytt beskrivende navn: Levels "Maske".

Så åpner vi Levels med Ctrl + L. Neste trinn er å justere slik at bakgrunnen bli omtrent som vi ønsker den. Når vi nå justerer tar vi ikke hensyn til personene fordi effekten skal "maskes" vekk på dem. Vi trår til litt ekstra, fordi vi veit at vi etterpå kan dempe effekten med å regulere Opacity.

Trikset vi skal bruke er at vi vil viske vekk deler av laget, i stedet for å male på ei maske i form av svart maling. Vi velger et passelig stort viskelær, og så er det bare å viske fram det vi vil skal være uberørt.

Bildet under viser at vi har begynt å viske fram personen til venstre.

Det blir vanskelig å se godt nok igjennom det mørke laget. Det gjør det nær umulig å pusse nøyaktig. Derfor reduserer vi Opacity en del for å se bedre.

Som vi ser så letter justeringa av Opacity jobben betraktelig. Her er vi i ferd med å viske fram lua til personen.

Om vi gjør en feil har vi ikke mulighet til å male "maska" tilbake. Så nøyaktighet er viktig. Er vi uheldige og bommer, så er angrefunksjonen eneste mulighet. Derfor er det klokt å ta små områder om gangen, stoppe opp og slippe muskanppen, før vi går videre. Da får vi mange "angrepunkter" vi kan gå tilbake til. Gjør du da en feil, kan du gå tilbake ved å trykke pila som snurrer mot sola på den nederste linja.

 Under har vi resultatet. Vi har markert juksemaska for å gjøre det hele litt lettere å forstå. Prinsippet er at det underliggende laget lyser igjennom der justeringslaget er viska vekk. 

Fotoskole - Levels, del 1 (Bildebehandling, Elements)

Levels er et svært effektivt verktøy for justering av toneomfanget i et bilde. Ved hjelp av det kan vi enkelt gjøre bildet mørkere eller lysere, eller vi kan øke kontrasten gjennom å øke toneomfanget. Vi kan og bruke det til korrigering av hvittballanse eller andre fargejusteringer.

Så om du behersker Levels er du langt på vei til å ha kontroll på grunnleggende bildebehandling.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i bilderedigeringsprogrammet Photoshop Elements 11 (PSE), et svært effektivt, og relativt rimelig bildebehandlingsprogram.

Om du ikke har PSE ferdig installert på datamaskina din, så finnes det 30 dagers gratis prøveversjon som kan lastes ned på
https://www.adobe.com/downloads/?promoid=JZEFS
Om du bruker en eldre versjon av PSE (Elements) eller Photoshop CS vil du kjenne deg igjen.

Det finnes også andre gode bildebehandlingsprogram som har Levels. Levels er som regel Levels, så de gjør stort sett samme jobben. Gratisprogrammet Gimp er kanskje det mest opplagte alternativet. Det skal være svært bra, Gimp finner du informasjon om bla på www.gimp.no/

Bildet under viser oss eksempel på hva vi kan gjøre med Levels.

Justere toneomfang i Levels - øke kontrasten.

Under ser du skjermbildet i Elements, klart til å åpne Levels. Det viser også bildet vi skal jobbe på.

Bildet er litt i mørkeste laget (snøen skal ikke være blågrå, men hvit), samtidig savner jeg litt liv i fargene og litt generell smell. Altså en kontrastøking.

Når vi åpner Levels (enten med det viste menyvalget, eller ved tastekombinasjonen CTRL + L), så får vi fram noe som ligner et histogram, eller faktisk er bla. et histogram*

De viktigste knappene i verktøyet (for det vi først skal gjøre) har vi markert på figuren med bokstavene S, M og H.

"S" står for Skygger eller Svart, 
"M" står for Mellomtoner, og"H" står for Hvitt (også kalt Høylys)

La oss først justere hvitt, og se hvordan dette påvirker bildet (og histogrammet). Før vi gjør det, forsikrer vi oss om at Preview er markert (slik at vi ser virkninga av det vi gjør)



Vi tar tak i knappen "H" (selve trekanten) og drar den mot venstre.

Da lysner snøen og blir atskillig hvitere. Flytter vi knappen for langt, da blir det hvite for hvitt, slik at vi mister detaljer i høylysene. Det vil vi som regel ikke. Derfor stopper vi omtrent ved histogrammet sin høyre "vegg". 

Neste trinn er å justere svartpunktet. Da tar vi tak i knappen "S", flytter den tilsvarende mot venstre "vegg" (dvs. her er det ikke noen markert venstre vegg på dette histogrammet). Vi må føle litt fram. Skyggen i dette bildet ligger under fuglehuset i høyre hjørne. Den vil vi ha svart, uten at vi vil at resten at bildet skal mørkne noe særlig. Jeg ender opp med verdien 25 for svart. Det gir den lille ekstra tyngden i skyggene, som også gir litt mer metning (eller klarhet) i fargene.

Ofte har vi behov for å løfte mellomtonene litt ut av skyggene. Eller vi ønsker å mørkne mellomtonene. Da er den midterste knappen på histogrammet ofte et effektivt verktøy.
Det krever litt ekstra tilvenning å lære seg å bruke den. Det er som du løfter mellomtonene ved å dra knappen mot skyggene. Drar du derimot i retning høylysa, da demper du mellomtonene. Vi opplever dette som lite intuitivt, men sånn er det.

I dette eksemplet lar vi mellomtonene være som de er.


Minke kontrasten med Levels

I noen tilfeller ønsker du å dempe kontrasten i et bilde. Det og kan du også gjøre i Levels. Vi anbefaler det egentlig ikke. Siden vi opplever det som et primitivt verktøy bruker vi ikke tid på det, bare konstaterer at Output Levels kan brukes til å redusere kontrast, om du allerede har åpna Levels.


Justere fargestikk med Levels

Bildet er fortsatt ikke perfekt. For å være ærlig er det et middelmådig bilde. Men vi har i hvert fall gjort det en god del bedre. Ett teknisk problem gjenstår, nemlig at det har et ganske kraftig blåstikk. Kameraet sin automatikk har rett og slett ikke håndtert kombinasjonen av overskya vær og snø godt nok, og har satt feil hvittballanse. Det kan vi og langt på vei korriger i Levels.

Når vi skal etterkorriger hvittballansen bruker vi den markerte pipetten i midten.

Den virker slik at når vi klikker et sted i bildet med den, så vil programmet korrigere fargene slik at den flekken du klikker på blir fargenøytral. Så da gjelder det å bruke øynene og finne et område i bildeflata som skulle vært nøytralt grå. Å bruke det hvite i øynene på personer er et triks som ofte slår til. Asfalt og sement kan og være verdt å forsøke. I det hele alt svart, grått eller hvitt er verdt å prøve.
Blir det ikke bra, da prøver du på ny et annet sted, til du er fornøyd med resultatet. Du kan også eventuelt finjustere etterpå om du bare er halvfornøyd.

Her har vi valgt å bruke snøen. Et ganske heldig valg. Men kanskje det ble litt for nøytralt. Det er ikke sol i bildet, og da virker det gjerne mer naturlig med litt blåtone. La oss derfor finjustere.

For å finjustere må vi først klikke trekanten ved Channel - RGB. RGB betyr Red, Green og Blue og representerer hele fargespekteret. Det er det valget vi har jobba med fram til nå.

Det vi ønsker er å hente tilbake en anelse av det opprinnelige blåstikket. Derfor velger vi den blå fargekanalen. Vi ser at den midterste "M" knappen står på ca 0,85 etter den første fargejusteringa. La oss flytte den forsiktig tilbake litt til ca 0,95. Ikke den store endringa, men nok til at du ser grunnprinsippet og mulighetene som ligger i verktøyet. Denne metoden kan med hell også brukes til mer radikale endringer i fargetonene. Gå gjerne inn å lek litt med alle fargekanalene og for å bli kjent med hvordan det hele fungerer.

NB: Husk å tilbakestille til RGB når du er ferdig. Glemmer du det, da oppfører Levels seg "rart" neste gang du åpner det. 

Til slutt bør det nevnes at mange foretrekker å jobbe med Levels i Lag. Vi anbefaler det varmt, men vi velger å ikke gå inn på det i denne artikkelen, fordi vi ønsker å presentere verktøyet så lettfattelig som mulig.

Fordelen med Levels i Lag, er at da kan du eventuelt etterjustere det du har gjort i Levels seinere. Altså etter at eventuelt har brukt helt andre verktøy på bildet, eller etter at du har lagra det ferdige resultatet. Dette, samt litt mer radikal bruk av Levels er tema for artikkelen Levels, del 2.

---------------------------------------------------------------------------
*Histogram:
Om du ikke allerede er fortrolig med Histogram, så anbefaler vi deg å lese deg opp litt på det her. Det vil trolig lette forståelsen for hvordan du bruker Levels. Videre vil histogrammet kunne hjelpe deg når du skal vurdere en eksponering mens du fotograferer.

Fotoskole - Eksponeringsprogram, del 3. ISO eller Følsomhet

Denne artikkelen i MaritimTim's Fotoskole bygger delvis på vår serie om eksponering og eksponeringsverdi. Kort fortalt så dreier dette seg om hvor sterkt et bilde eksponeres på sensoren. Altså hvor mørkt eller lyst det ferdige bildet blir.  

EksponeringsVerdien styres av følgende parametre:

• Hvor lenge mediet blir belyst, gjerne kalt lukkertid eller eksponeringstid. (Lukkertid belyser vi i artikkelen Eksponeringsprogram 1 - Lukkerprioritet)
• Lysåpninga, eller blenderåpning i objektivet. (Blenderåpning er nærmere omtalt i artikkelen Eksponeringsprogram 2 - Blenderprioritet
• Mediet (filmen eller sensorer) sin hurtighet, eller følsomhet gjerne omtalt som ISO. Dette er altså en benevnelse for hvor effektivt sensoren fanger lyset. 

Forholdet mellom disse kan illustreres ved hjelp av en eksponeringstrekant.

ISO eller mediet sin Følsomhet er tema for denne artikkelen.

Med lav følsomhet, kreves det altså forholdsvis mye lys for å få en såkalt riktig eksponering. Mens høy følsomhet krever mindre.

Desverre er det slik at høy følsomhet har en pris, nemlig synlig støy i form av korn i bildet. Det gir også redusert nyanserings- og oppløsningsevne.

Derfor streber vi gjerne etter å bruke så lav følsomhet som praktisk mulig.

I tidligere tider var det selve filmen som avgjorde følsomheta. Trengte du høy følsomhet, da kjøpte du såkalt lysfølsom film. Ønska du derimot maksimal teknisk kvalitet, valgte du film med lav følsomhet.

I dag kan du endre følsomheta fra bilde til bilde. Du stiller rett og slett ISO-verdien inn i kamera.

Nå er det ikke vanlig med et eget ISO-prioritet eksponeringsprogram (unntaket er Pentax, de har det faktisk), men siden ISO klart hører med i eksponeringstrekanten finner vi det naturøig å la ISO få en egen artikkel i denne Fotoskoleserien.

Til normal fotografering i godt lys er det fornuftig velge laveste ISO-verdi som er mulig på kamera. Øsnker du litt fleksibilitet og lit ekstra sikkerhetsmargin legger du kanskje ISO noe høyere f.eks 400 ISO.

De nyeste kameraene har har ofte og en funksjon kalt auto-ISO, dette kan kanskje kalles et eksponeringsprogram(?). Bruker du det, vil kamera automatisk kunne endre følsomhet fra bilde til bilde. På riktig avanserte kameraer er det og mulig begrense virkeområdet for auto-ISO. Du kan da f.eks begrense auto-ISO fra lav til middels følsomhet, f.eks 100-800 ISO. Det gir en relativt stort spennvidde for mulige eksponeringer, samtidig som det sikrer en god kvalitet.

Vi anbefaler å eksperimentere med ulike ISO-verdier. Kvaliteten ved høy ISO varierer voldsomt fra kamera til kamera. Derfor er det vanskelig å komme med generelle anbefalinger for ideelle ISO-verdier. Det er og verdt å merke seg at de fleste kameraer tåler høy ISO mye bedre når bildet er rett eksponert, enn når det er undereksponert. Jeg bedre du har lært dit kamera å kjenne, jo lettere er det å velge rett.

Fotoskole - Eksponeringsprogram, del 2. Blenderprioritet

Denne artikkelen i MaritimTim's Fotoskole bygger delvis på vår serie om eksponering og eksponeringsverdi. Kort fortalt så dreier dette seg om hvor sterkt et bilde eksponeres på sensoren. Altså hvor mørkt eller lyst det ferdige bildet blir.  

EksponeringsVerdien styres av følgende parametre:

• Hvor lenge mediet blir belyst, gjerne kalt lukkertid eller eksponeringstid. (Lukkertid belyser vi i artikkelen Eksponeringsprogram 1 - Lukkerprioritet)
• Mediet (filmen eller sensorer) sin hurtighet, eller følsomhet gjerne omtalt som ISO. Dette er altså en benevnelse for hvor effektivt sensoren fanger lyset. 
• Lysåpninga, eller blenderåpning i objektivet. 

Summen av disse tre parametrene utgjør EksponeringsVerdien, altså hvor mørkt eller lyst bildet blir. Eksponeringsprogramet lukkerprioritet var tema for artikkelen Eksponeringsprogram 1.  Mens denne handler om eksponeringsprogramet blenderprioritet.

Blenderåpning.

Som beskrevet i forrige artikkel, så sitter lukkermekanismen i kamerahuset. Blenderen som vi nå skal konsentrer oss om, den sitter i objektivet. Det er en mekanisme som regulerer lysåpningen i objektivet. Stor åpning slipper inn mye lys, og liten åpning lite lys. Valg av blenderåpning bidrar altså til å bestemme hvor mørkt eller lyst et bilde skal bli. Men med dagens moderne kameraer med automatik har ikke dette så stor betydning. Eksponeringsautomatikken kompenserer nemlig for endringer av blenderåping.

Derfor fotograferer mange på full automatikk og får godt eksponerte bilder. Det fungerer utmerket, bortsett fra at du da går glipp av en del kontroll over resultatet og dermed en del kreative muligheter. Denne artikkelen handler om hvordan du enkelt kan påvirke dybdeskarphet.

Dybdeskarphet.

Enkelt sagt så betyr dybdeskarphet (også kalt dybdefokus) hvor stor del av motivet som blir skarpt.
Dybdeskarphet kalles på engelsk Depth Of Field, som forkortes DOF.
En definisjon av ordet dybdeskarphet er at det betyr "området foran og bak fokusplanet som oppleves som akseptabelt skarpt".

Dybde-skarphets-området her er trærne som er vist i svart.
(fokusplanet ligger på punktet "focus here"). 


Bildet under fra Wikipedia viser et eksempel på liten dybdeskarphet.

Fokusplanet ligger her på linja i midten "depth of field". Siden dydbeskarpheta her er liten, er det kun den ene linja som virkelig er skarp. Selv om linja over (bak fokusplanet), og under (framfor fokusplanet) er fullt lesbare kan de ikke defineres som akseptabelt skarpt.

Stor eller liten dybdeskarphet avhenger av flere faktorer, hvor størrelsen på blenderåpning er en av dem. Stor blenderåpning gir liten dybdeskarphet, mens liten gir blenderåpning gir større dybdeskarphet. Det er og viktig å ha klart for seg at blenderåpning er et forholdstall mellom lysåpning og det som kalles brennvidde på objektivet. Det vil si at lave tall som f:2,8 er benevnelse for en relativt stor blenderåpning som gir relativt liten dybdeskarphet. Mens f.eks. f:11 er en forholdsvis liten åpning som gir stor dybdeskarphet. Så vi kan summere opp dette med:

Lite blendertall - liten dybdeskarphet, og
stort tall - stor dybdeskarphet.

Følgende bildeserie illustrerer hvordan dette påvirker bildet.

F:2
Gir en kraftig sløra bakgrunn. Dråpene på vinduet bare antydes. Noe som gjør at bildet nærmest blir et "portrett" av selve julestjerna.

F:5,6
Gir og en sløra bakgrunn, men landskapet antydes. Dråpene på vinduet er tydelige dråper. Bladene i planten oppe til venstre begynner og å bli en del av bildet.

F:11
Ved første øyekast, ikke så ulikt bild to. Det er fortsatt en del igjen før bakgrunnen er skarp. Men f.eks bygningene framstår mye tydeligere. Dråpene er skarpe over hele ruta.
Landskapet spiller her en nesten like viktig rolle som forgrunnen. 







Blenderprioritet.

Ønsker du maksimal kontroll over blenderåpning, samtidig som du ønsker å gjøre det enkelt for deg selv ved at kamera regner ut eksponering da velger du programmet Blenderprioritet på programvelgeren. Det betyr at programvelgeren skal stå på Av (på noen kameraer på A). Av står for Aperture value, altså blenderverdi.

(Velgeren vris til Av er det aktive programmet)












Da kontrollere du blenderåpning, og dermed dybdeskarphet direkte, ved å vri på innstillingshjulet mens du fotograferer. (Dette innstillingshjulet finner du ofte med pekefingeren i nærheten av utløserknappen, mens på noen kameraer betjener du det på baksida med tommelen).

Som nevnt over kan du la kameraet regne ut alt som trengs. Så lenge du ikke forsøker ekstreme verdier, ikke jobber med spesielt vanskelige motiver, eller har egne eksponeringsønsker, går dette helt fint. Forskjellen fra vanlig automatikk er bare at nå er det DU som styrer dybdeskartphet, ikke en programmerer på kamerafabrikken.

Bildet over viser også et programalternativ kalt Tv (Time value). Det prioriterer lukkertida. Ønsker du å vite mer om lukkerprioritet, da anbefaler vi artikkelen Eksponeringsprogram 1 - Lukkerprioritet. 

Ønsker du mer forståelse og kontroll av dybdeskarphet, bør du lese resten av våre artikler som omhandler Dybdeskarphet.