Brukeromtale - Manfrotto 393 gimbal-hode.

Et gimbal-hode er ikke det perfekte hodet for alle. Der det virkelig kommer til sin rett er ved de ekstreme brennviddene (fra ca 300mm og oppover), og når du har behov for å panorere raskt, f.eks for å følge et motiv i bevegelse. Med et gimbal-hode kan du lett panorere med en pekefinger. Hodet skal og gi og en viss vibrasjonsdempende virkning, siden vekta gjør at det søker mot "nøytralt leie". 

 
Denne videoen illustrerer begge disse poengene. Hvor stor betydning det med vibrasjonsdemping har, det kan sikkert diskuteres.












Manfrotto 393 blir gjerne omtalt som fattigmanns gimbal. Det er utvilsomt av de rimeligere gimbal-hodene. At prisen er relativt lav (ca 2000 kr) betyr nødvendigvis ikke at det er et dårlig alternativ, her er det nok mer snakk om at det er konstruert slik at det er rimelig å produsere. Å bøye et flattjern og bore noen hull krever lite spesialverktøy. Resten er standarddeler.

Manfrotto 393 blir fra produsenten markedsført som et monopod-hode for sportsjouralister o.l. Det er det det opprinnelig er laget for, men jeg meiner at det egner seg minst like godt på et vanlig trebeinsstativ. Det sier vel sitt at dette har vært mitt klart mest brukte hode til fuglefoto gjennom flere år.

Apropos bruk over tid. Noen bruksmerker har det blitt, men overhodet ikke nevneverdig slitasje. Og jeg er ikke blant de som er mest forsiktig med utstyret mitt. For meg er et stativhode en bruksgjenstand, ikke et relikvie.

Selve konstruksjonen er som sagt rimelig. Jeg kan ikke se at det går på bekostning av soliditet. Men jeg ser rom for et par modifikasjoner som jeg kommer tilbake til ved en seinere anledning. Jeg har planer om å forsøke å bore et par ekstra hull for å øke vridingsmotstanden.

Det mest krevende objektivet jeg har brukt det med er et Pentax K 500/4,5 (vekt på nærmere 3,4 kg). Sånn i utgangspunktet har jeg ingen problemer med å anbefale det til enda større og tyngre optikk. Jeg har sett det brukt bla sammen med den såkalte Sigmonster.

Det bør og nevnes at det ikke glir like silkemykt som f.eks Wimberley sitt alternativ. Da snakker vi dessverre om et hode som er omtrent tre ganger så dyrt. Vekta er omtrent den samme. Wimberley veier 1,4 kg, mens 393 veier 1,6 kg. Ca. 200 g er nå en gang ca. 200 g. Det er merkbart i en lett opp pakking. Men å betale omlag 3000 kroner for 200 g. reduksjon er litt i overkant for undertegnede.

En annen "svakhet" er Manfrotto sitt proprietære hurtigfestesystem. Plata og skinna er god som gull. Men om du også vil bruke et kulehode (og det vil du trolig), så tvinges du til enten å bruke Manfrotto, eller å bytte skinne. Det er fullt mulig å bytte festesystem til f.eks et arca swiss kompatibelt (anbefales), men det betyr en ekstrakostnad og litt unødig plundring.

Når vi er inne på plater og fester så bør det understrekes hvor ekstremt viktig det er å legge omsorg og omtanke i montering og justering at montering av stativ/objektiv kombinasjoner. Forsøk å montere hurtigskinna slik at monentet på den er så lite som mulig. Tilstreb og at festet griper så nær objetivfoten som mulig. Det siste betyr gjerne at du vender festet på hodet mot deg, spesielt med såkalt fronttung optikk.

Oppsummering. 
 
Driver du med fuglefoto e.l. er Manfrotto 393 et klart alternativ. Det finnes bedre hoder i markedet, bla. nevnte Wimberley. Men da snakker vi om litt bedre, overhodet ikke noe radikalt, såvidt jeg kan forstå. Jeg har prøvd Wimberley, og etter mitt syn, går en kost nytte vurdering klart i retning av Manfrotto.

--------------------
Er du på budsjett og er på jakt etter "mye stativ" for lite penger, bør du og ta en kikk på posten om Induro AT-413 (lenke).


Er du interesdert i stativbruk, da anbefaler jeg denne artikkelen om nettopp Stativbruk