Fotoskole - Teknikk for konsertfotografer

Guide for konsertfotografer.

Konsertfoto er på mange måter fotoverdenens formel 1, som på sitt mest ekstreme stiller store krav til både utstyr og fotograf.
I denne artikkelen vil vi se en del av det tekniske ved konsertfoto, filformat, programvalg, fokus pluss foreslå noen basisinnstillinger.

Del 3 - Teknikk for konsertfotografer.  

Det er ulike meininger om det meste innen konsertfoto. Folk har ulik stil, og ulike arbeidsmetoder. Denne artikkelen er ikke et forsøk på å lage en autoritativ fasit, noe som skal være rett for alle. Det er bare noen råd basert på egne erfaringer. Det viktigste rådet jeg egentlig kan gi om disse emnene er:

Tenk sjøl. eksperimenter til du finner den metodikken som passer best til din fotofilosofi og gir best resultater. Men i mellomtida, så kan du kanskje ha nytte av noen enkle tips.

 
Bruk raw.
Bl.a. pga lysforhold er konsertfoto som regel svært krevende teknisk. Det gjelder innstillinger for både fargetemperatur, og for eksponering. Feilmarginene er små.

Derfor, anbefaler jeg sterkt å bruke raw, for å kjøpe deg litt ekstra muligheter for å rette feil i ettertid. Raw-filer tåler mye bedre å dras i, uten særlig kvalitetstap. Dermed kan du lett korrigere for feil hvittballanse, eller hente inn utbrente høylys, eller hente informasjon ut av skygger, som du overhodet ikke har mulighet til med jpg-filer. Raw er rett og slett den beste forsikring mot slike feil. Og tro meg, alle feiler til tider.

Ulempa er selvfølgelig at du må bruke litt ekstra tid på å ferdigstille bildene, og noen ganger har du rett og slett ikke den tida. Da, bruker du jpg, men bare som unntak. Regelen er raw. Punktum.

Dette rådet er trolig det mest universelle jeg har å gi. De fleste konsertfotografer synes å holde seg til raw.

Hvittballanse
Hvilken WB innstilling du bruker er mye opp til smak og behag, og hvor bra kamera takler ulike lysforhold.

Mange sverger til Auto-WB. Helt klart det enkleste alternativet å bruke (så sant kamera takler ulike lystyper bra). Men, personlig så syns jeg at Auto-WB har en tendens til å gjøre lyset flatt og kjedelig, fordi det flater ut fargeforskjellene mellom ulike sceneoppsett. Derfor bruker jeg ofte dagslysinnstilling i kamera, og så endrer jeg eventuelt i ettertid når jeg framkaller raw-filene. Filososfien er at jeg da fanger variasjonene i lyset best, og så kan jeg i ettertid ta standpunkt til om jeg liker resultatet. Dette forutsetter selvfølgelig at det brukes raw. Med jpg, blir dette fort en risikosport.

Eksponeringsprogram og lysmåler

Igjen så finnes det ikke en absolutt fasit. La oss derfor gå igjennom fordeler og ulemper med de ulike alternativene, og så forteller jeg hva jeg vanligvis foretrekker.

(Dette avsnittet forutsetter at du er fortrolig med virkemåten til de ulike eksponeringsprogramma, og kjenner begrepene lukkertid, blenderåpning og ISO. Er du ikke, da bør du lese deg opp her f.eks)

De rimelige kamerahusa har all verdens fancy programmodus, f.eks. for sport, for makro, for portrett osv. Generelt sagt så er det komplett ubrukelige for konsertfoto. Konsertfotografen trenger mye større grad av kontroll. Grønn knapp, eller grønt programmodus er heller ikke tingen. Det samme gjelder P-programmet. Det er ubrukelig i krig og fred. Punktum.

(Unntaket er Pentax sitt P-program, som har en helt annen virkemåte enn de andre produsentene. Det gir faktisk stor grad av kontroll og fleksibilitet)

Moderne kamera har nøyaktige lysmålere og gode halvautomatiske program. Lysmåleren er såpass intelligent, at den ofte vil velge tilnærma rett eksponering, også ved vanskelig scenebelysning. Men, de vil lett la seg lure hvis det er lyskilder i bildeflata (typisk, lys bak artistene). Da vil du ofte måtte kompensere opptil flere trinn for å få en akseptabel eksponering.

Både blender og lukkertid er som regel viktig ved konsertfoto. Ofte er stor blenderåpning nødvendig (rett og slett fordi det er begrensa med lys), samtidig så er det vesentlig å fryse bevegelse for å få skarpe bilder. Dermed blir det mest en vanesak om du foretrekker blenderprioritet eller lukkerprioritet (På Canon: hhv. Av og Tv, på Nikon: hhv. A og S). Sjøl er jeg vokst opp med blenderprioritet, så jeg foretrekker gjerne det. (Eller P på Pentax, som er et programmodus hvor blenderprioritet og lukkerprioritet smelter sammen)

Som nevnt, så sliter gjerne lysmålerne såpass med ekstremt baklys o.l. slik at det kan bli ganske knotete å bruke de halvautomatiske programmene. Du kan sjelden stole 100% på resultatet, uten stadig å måtte sjekke for så å kompensere for feilmålinger. Derfor foretrekker mange å jobbe manuelt, både fordi det er enklere når du først kan det, og fordi det gir mye mer forutsigbare resultater.

Apropos det å sjekke eksponeringer. Ikke stol på det du ser på skjermen bakpå kamera undeveis. Suppler med histogrammet (men stol heller ikke på det aleine, et konsertbildehistogram kan lett feiltolkes). På en del kamera kan du aktivere en blinkefunksjon som varsler for utbrente høylys. Den kan virke forstyrrende, men det er kanskje det verktøyet som gir mest nøyaktig og entydig eksponeringsinformasjon. (Jeg liker godt å kombinere blinking og histogram, når jeg er i tvil. Da ser jeg hvor de utbrente områdene er. Det gjør det lettere å avgjøre i hvor stor grad jeg bør ta hensyn til dem.)

Tilbake til programvalg:

Jeg fortrekker å bruke M kombinert med spotmåling. Unntaket er når jeg er ekstra lat, eller må jobbe ekstremt raskt og egentlig bare må håpe på det beste. Fornuftig bruk av spotmåling krever litt erfaring. Men erfaring det skaffer man seg ved å prøve, så jeg anbefaler å prøve først som sist. Spotmåling måler bare et lite område (som regel midt i bildeflata). Hvis du evner å vurdere motivet rett, så gir det en ekstrem grad av kontroll og forutsigbarhet. Som regel måler jeg ansiktet på den som er viktigst for bildet. Om vedkommende er lyshudet, så plusser jeg omtrent ett trinn, eller litt mindre om de har vært i syden. Såkalte negroide (unnskyld mangelen på PK, men det er vanskelig å prate om hudfarge uten å benevne) minuskompenserer jeg gjerne ett til to trinn etter som hvor mørke de er.

Mange er redde for å bruke M. Det forstår jeg forsåvidt. Det krever litt kunnskap og erfaring. Men de fleste mestrer det greit etter relativt kort tid. Dessuten, så kan du ofte hente deg inn igjen, og redde bildene i ettertid, om du bruker raw, og ikke har bomma alt for ekstremt. Belønninga er stor. Både i form av bedre og mer konsistente resultater, og i form av glede over å mestre et fag.

En innvending som ofte blir brukt mot M på konsertfoto, er at lyset svinger så raskt. Joda. Tilsynelatende gjør det det. MEN! I de aller fleste tilfeller, så er det bakgrunnslyset som endrer seg mest. Lyset, på artistene varierer egentlig forbausende lite. Har du først målt rett, og skutt deg inn på ett sceneoppsett, da er det som regel lite behov for å justere særlig underveis. Du bør selvfølgelig sjekke målingene nå og da. Men om du har et våkent øye på lyset, vil du som regel registrerer eventuelle endringer og reagere tidsnok.

Unnskyld at jeg roper her, men DETTE ER VELDIG VIKTIG Å FORSTÅ :-D
Det er ofte baklyset som lurer lysmåleren, når automatikken bommer. Derfor gir M bedre eksponering av det som er viktigst, nemlig artistene. Derfor Manuelt.

Fokus.
Det å ha kontroll over hvor autofokusen faktisk fokuserer er kanskje det som volder meg mest teknisk hodebry når jeg fotografere på konsert. Egentlig skulle jeg ønske at mattskiva i kamera og synet mitt hadde vært godt nok til å fokusere manuelt. Ingen ting er mer presist, når det fungerer. Men i den virkelige verden, så er jeg ganske avhengig av autofokusen. Hvordan jeg bruker den, varierer en del med forholda, hvor jeg står, og hvordan jeg komponerer bildene. (Hva som er best, avhenger og mye av kamera og objektiv). Står jeg litt bak, og på stillestående oversiktbilder, så velger jeg ofte å kun aktivere AF-punktet i senter av søkerbildet. Jeg velger og gjerne AF-modus som låser på avstand. Altså ikke AF som følger motiv. Er det mer action, og det meste som er interessant befinner seg på samme plan (les forfra) så kan jeg velge en multipunktfunksjon. Hvis motivet beveger seg i dybdeplanet, da velger jeg også flere punkt, men helst ikke samtlige, heller f.eks ni punkt i gruppe (en funksjon vi gjerne må på litt mer avanserte kamera for å finne).

B&W-trikset
Ofte på konsert, så velger jeg en kameraprofil for s&h, selv om jeg ikke ønsker ferdig s&h bilde. Bruker jeg raw, så blir resultatet helt vanlige filer, men på skjermen underveis, så ser jeg bildene som s&h. Det å se bilder i s&h gjør det ofte lettere å bedømme komposisjon, uttrykk, linjer osv. Rett og slett fordi fargene på en måte "kommer i veien" for å virkelig se bildet, kritisk. Så et bilde som ser bra ut der og da, i farger, kan etterpå vise seg å ikke holde mål, fordi fargene skaper kunstig liv som lurer meg til å tro at bildet er bedre enn det det egentlig er.
Håper at det jeg sier gir meining for deg. Jeg greier ikke å forklare det bedre er jeg redd. En annen ting er at dette trikset kanskje ikke passer for alle. Vi ser bilder ulikt.

Standardoppsett
Jeg har gjerne et standardoppsett, en fast innstilling som jeg bruker som startpunkt. Slik at kamera skal være sånn noenlunde riktig innstilt i det jeg tar det opp av veska og slår det på første gangen. AF står da på senterpunktet. Hvittballanse på Auto-WB (endres ofte raskt til dagslys eller tungstein.). Programhhjulet står alltid på M. Blender er som regel nesten full åpning (f:3,2), ISO 1600, og lukkertid 1/125s (hvis jeg har på normalzoom) eller 1/250s med med telezoomen. Ved normalt scenelys har jeg da et greit startpunkt. Om det viser seg å ikke stemme, så starter jeg å justere ISO. Går glatt opp til 3200 ISO, men frykter heller ikke 6400.

Ofte har jeg med altså to hus, ett med normalzoom, og ett med telezoom. Derfor bruker jeg som regel kamerareim, slik at kamera nummer nummer to er sikra men lett tilgjengelig.

Ei neoprenreim med litt fjæring er forresten en god investering for frisk og rask skuldermukulatur.

Du finner flere artikler i samme serie om du følger denne lenka