Liten Multi softbox vs. liten Beauty Dish.

Liten Multi softbox vs. liten Beauty Dish.

Denne posten er en del av en serie som omhandler utprøving av en "hybrid blits", Godox Witstro AD360 og ekstrautstyr til denne.

Vi har allerede stifta bekjennskap med Godox Multi softboxen i posten Liten Multi softbox, hva kan vi få ut av den? I denne posten, skal vi sammenligne den med en dedikert Beauty Dish, Godox AD-S3. Dette er en liten nett BD som leveres med diffusjonssokk og tilpassa grid. Den lar seg ikke bruke på en hvilken som helst blits, kun på Witstro familien og blitser kompatible med det systemet.

Beauty dish er mye brukt i moteverdenen, men også i andre sammenhenger. Den gir et relativt mjukt flatterende i senter, mens kontrasten øker mot kantene. Her er den avbilda sammen med en del annet Witstro ekstrautstyr



Oppsettet for testen er enkelt. Litt nips i en vinduskarm. Gipshodet er valgt fordi det avslører skygger veldig godt. Bakgrunnen er utsikt fra vinduet, en grå vinterdag. Dette gir en anelse motlys, altså svakt kantlys.

Blitsen står ganske høyt på stativ, ca 30 grader kamera venstre, ca 100 cm fra motivet.Kamera står på stativ, en anelse assymetrisk for å unngå reflekser i vinduet.


Blitsen er her utstyrt med Godox AD-S3 Multi softbox med diffusjonsduk og reflektor montert bak denne.











Her er diffusjonsduken fjerna. Det er nå en parabolisk paraply med metallreflektor i midten. En kvasi Beauty Dish altså. Diameter på parpalyen er 48 cm. Avstand mellom blitshodet og motiv er omlag 100 cm.

Kontrasten er forbausende lik. Forskjellene går mer på transaksjonen mellom lys og skygge. Den er en del hardere uten duk.




Her ser vi den ekte Beauty dishen AD-S3 i bruk.

Kontrasten er noe høyere enn "kvasidisken". Overgangen er hardere enn Softbox med diffusjon, men mjukere enn forrige bilde.

Eller ser vi at brystet på bikkja er lysere. Dette skyldes at blitsen er retta mot gipsfiguren i alle bildene. Så bikkja faller utenom den delen av beauty dishen som demper kontrasten.



Forskjellene mellom kvasi beauty og ekte vare synes å være små på grensa til det neglisjerbare. I praktisk bruk ser jeg ikke så mange fordeler med ekte vare, annet enn at den er litt mindre og lettere å håndter enn multi softboxen.

Nå bør det kanskje sies at det er mulig at jeg ville fått andre resultater med beauty dishen nærmere, den er tross alt bare 29 cm i diameter.

Liten paraply Mutli Softbox, hva kan vi få ut av det?

Brukertest av Godox AD-S7 Multi softbox

(Summary in English below)

Jeg driver med utprøving av nytt blits utstyr, for å finne ut hva det kan, og hva det ikke kan. Det er lite tilgjengelig litteratur om slikt på norsk, derfor legger jeg ut funna mine på bloggen.

I første omgang prøver jeg en liten paraply octa box med grid. Godox AD-S7 Multi Softbox heter den. Den er enkel å montere, og kvaliteten virker overbevisende. Prisen tatt i betrakting er den virkelig imponerende. Ulempa med akkurat denne saken, er at den kun kan brukes på blitser med en spesiell fatning. I praksis vil det si på såkalte bare bulb blitser.

Men det meste av de funna jeg gjør her, vil ha overføringsverdi til tilsvarende produkter. Først vil jeg etablere en slags base line, altså vise lyset uten softboxen.

Alle bildene er altså tatt med en Godox Witstro AD360 bare bulb blits. Blitsen står på samme sted på alle bildene med unntak av det siste. Det vil si ca 30 grader kamera høyre, noe over øyehøyde, med en avstandomkring 1 meter.

1. bilde. Standard vidvinkelreflektor, med diffusjon. Diameter omlag 10 cm.
















 

2. bilde. Bare bulb, altså helt åpen pære.
Lys kastes likt til alle retninger, takket være at pæra er bar.

Dette gjør at rommet fylles av lys, fordi lyset reflekteres fra flere kanter. Dette gjør at skyggene blir lettere enn i første bilde (mindre kontrast).
Selve lyskilda er mindre i størrelse i forhold til motivet, enn i forrige bilde.Det gjør lyset fokusert, og skaper harde overganger mellom lys og skygge. 








3. bilde. Åpen paraply, uten diffusjon.
Altså en liten parabolisk paraply med sølv innside. Diameteren er ca 48 cm, altså en betraktelig større lyskilde.

Effektiviteten er noe mindre enn med standardreflektoren. Men forskjellene er små.

Formen på paraplyen gjør at lyset blir ganske skarpt avgrensa. Oppe i høyre hjørne ser vi tydelig at lyset avtar raskt. Sølvfargen i paraplyen gjør at mye lys reflekteres.

Kontrasten er middels. Overgangen mellom lys og skygge er mjukere enn begge de tidligere eksemplene. 





4. bilde. Åpen paraply, med reflektorskive.

Denne reflektorskiva gjør at paraplyen nå funger som en form for Beauty Dish.

Den påvirker ikke hvordan lyset avgrenses. Men vi ser tydelig hvordan den skygger noe for ansiktet og min venstre skulder.

Effektiviteten er noe redusert i sentrum. Men ellers er den uendra fra åpen paraply.

Skiva reduserer kontrasten i det aktuelle området. Virkningen av skiva reduseres etterhvert som vi beveger oss vekk fra sentrum.

Dette er altså samme virkemåte som det en Beauty Dish gir. Den reduserte kontrasten gjør at skygger, og porer og andre ureinheter i hud mindre synlig. Derfor navnet.

5. bilde. Softbox med diffusjonsduk og reflektorskive.

Vi ser tydelig at lyset blir mindre retningsbestemt. Skyggen opp i høyre hjørne er nå vekke. 

Diffusjonsduken stjeler omtrent ett trinn lys. Dvs at effektiviteten er redusert med snaut to rinn fra standard refektor.

Kontrasten er noe lavere enn med åpen paraply. Overgangene mellom lys og skygge er omtrent uendra, siden størrelsen på lyskilda er den samme.







6. bilde. Softbox med diffusjonsduk og grid.

Griden altså rutemønsteret framfor diffusjonsduken gjør at lyset nå blir sterkt retningsbestemt.

Kvaliteten på lyset er omtrent uendra.

Grid påvirker ikke effektiviteten nevneverdig.










7. bilde.  Samme som 6, men flytta en del nærmere og noe ut til sida.


Det at jeg har flytta blitsen ut til sida, gir mer effekt av retningsbestemtheta.

Blitslyset når aldri bakgrunnen. Bakgrunnen er egentlig opplyst av lampelys, forskjellen mellom dette og blitsen er så stor at det framstår som helt mørkt.

At lyset er flytta gjør at mindre lys når sida av ansiktet.

Kontrasten på lyset er egentlig uendra. Men overgangene mellom lys og skygge er mjukere, siden lyskilda er større enn før, i relasjon til motivet.

-----

Jeg er storfornøyd med denne utprøvinga. den viser at en slik liten softbox er et kraftig verktøy, (brukt nærme) med mange variasjonsmuligheter. Det at den ikke er så stor gjør den lett å ta med seg, og lett å bruke. Ikke noe problem å håndholde blits i eine hånda, og kamera i den andre.
Allikevel skulle jeg ønske de også hadde et større alternativ. En halvmeter i omkrets gjør at lyset blir litt hardt allerede når du passerer en meters arbeidsavstand.

Derfor har jeg supplert med en større sak en Phottix Easy-Up Octa II 80cm KIT som er dobbelt så stor. Denne kan også brukes med vanlige kamerablitser (eller studioblitser). Her står blitsen på et stativ, retta bakover (mot den sølvfarga refleksjonsduken). Denne mangler Beauty Dish saken, men den har grid, som kanskje er det viktigste.

Summary in English

1. pic. Standard reflector.
2. pic. Bare bulb
3. pic. Multi softbox in parabolic mode (no diff, no nothing, just the brolly).
4. pic. Multi softbox in BD mode.
5. pic. Multi softbox in SB mode (with diff, and reflector disk)
6. pic. Multi softbox with diff and grid
7. pic. As 6, but closer and further to the right.

Godox Witstro AD360 - Studioblits i kamerablits innpakking.

Behov for mer lys.

Hva gjør du når du trenger mer lys utendørs enn det en vanlig blits er i stand til å levere? Det er en situasjon som oppstår ganske ofte når du bruker blits til å løfte skyggene i et motiv, eller eller du ønsker å framheve f.eks en person i et bilde på en solrik dag.

Du har et par alternativer. Først kan du bruke flere enn en blits, øke lysmengda på den måten.

Til dette finnes det egne blitsbraketter beregna på dette. Jeg har en som tar tre blitser. 3 blitser gir 1,5 ganger så mye lys som 1 blits. Det hjelper en del, så lenge du kan jobbe nær modellen, men kamerablitser uten soft box eller praraply gir hardt lys. Putter du de så i en softboks, så er du tilbake til utgangspunktet igjen, fordi diffusjonsmaterialet stjeler lys. Superfotograf og blitsguru Joe McNally jobber mye på denne måten. Men han er sponsa av Nikon, har tilgang på et helt arsenal av blitser, assistenter osv.



Du vil og ofte jobbe helt på grensa av det blitsene dine makter. Da går de fort varme, får lang ladetid, og tømmer batteriene. Videre er det tidkrevende å rigge tre blitser. Blir fort mye fikling med å slå de på, stille de inn osv. Dyrt blir det og, når alt skal ganges med tre. Du får tolv batterier å vedlikeholde, Tre er kanskje heller ikke nok. Det er kort og godt ikke alltid en optimal løsning.

Alternativet er å bruke en studioblits med batteriaggregat. Det gir store kraftressurser, omtrent som en kamerablits på steroider. Dvs. de lyser på en litt annen måte, i mange tilfeller egner de seg bedre i softbokser og paraplyer enn det kamerablitser gjør. Men de er relativt dyre, og de er knapt nok slepbare.men når du ført har fått de på plass og kobla de opp, da er de en drøm å jobbe med.

Begge deler har altså sine fordeler og ulemper. Om vi bare kunne tatt en studioblits og pakka de inn i en kamerablits.

Det beste fra begge verdener. 

Her er det Godox Witstro AD360 kommer inn. Med sin relativt kompakte eksterne batteripakke, standard blitsfot og 360W lampe. Omtrent det samme som en gjennomsnitts studioblits. 360W utgjør 6-10 standard kamerablitser. Ikke at jeg anbefaler det, men du kan klipse batteripakka i beltet og sett blitsen på kamerahuset. Ready to go, for å si det på nynorsk. Diskret blir det ikke, men du vil i hvert fall ikke slippe opp for lys.

Men AD360 er ikke bare rå kraft. Det handler også om finesse. Takket være en spesiell bare bulb konstruksjon så gir den lyskvaliteter som du ellers må til studioblitser for å finne.











Hva er betyr så "bare bulb"? Jo, ei blitslampe er ei høyspenningspære som lades raskt ut. I en konvensjonell kamerablits sitter denne bak ei fresnell-linse alà det vi finner i ei fyrlykt. Denne samler lyset, slik at det blir kraftig over et begrensa område.

En studioblits har samme type pære, men her sitter pæra åpent eller bar (derav uttrykket "bare bulb" på engelsk) og kaster lys mer eller mindre til alle retninger. Det gjør at den kan fylle et helt rom, eller en hel soft box på en helt annen måte enn det en vanlig blits kan. Du kan bruke ulike diffusjonsteknikker for å spre lyset fra en vanlig blits, men det er komplisert å få samme spredning, og det vil innebære et stort lystap. Derfor bare bulb flash, eller "netto pære" blits.

Standard kitet består av blits, pære, batteripakke, nødvendig lader og kabler, en enkel reflektor som dekker omtrent 28 mm (med diffusor av plast), og et sett radio triggere. Bildet over, viser den pakka, minus reflektor.

--------

Radiotriggeren FT-16(uten s) er kompompatibel med triggeren til Ving v850. Dvs senderen er, mottakeren har en annen tilkobling, men prinisppet er nøyaktig det samme. Så hvis du vil kombiner en eller to AD360, med vanlige blitser i samme system, så er det fullt mulig. Radiotriggeren kan brukes til å trigge blitsen, i tillegg kan styrken reguleres fra kameraposisjon. Noe som er litt uvanlig for en manuell blits.

Til venstre, ser vi radiosenderen, og blits med mottaker tilkobla.








For AD360 er på godt og vondt en manuell blits. Jeg for min del tviler på om jeg kommer til å savne TTL-automatikk. Fyrer som regel av et prøvebilde eller 2, og så er jeg klar. Om du syns at manuell blits høres vanskelig ut, så anbefaler jeg å lese Hvordan eksponere "riktig" med mnuell blits?

Men for de som absolutt må ha TTL, så planlegger Godox en TTL-versjon.

Er du noenlunde fortrolig med å justere eksponering manuelt, så er betjeninga ganske enkel og rett fram. Stort sett vrir du deg opp eller ned med hjulet, til eksponerininga sitter. Og du det ikke fra før, så lærer du det raskt. Har du forstått det grunnleggende, så sitter det som regel raskt etter et prøvebilde eller to.







AD360 tilbyr det du forventer av en manuell blits og litt til. Den har både PC-sync port og jack sync-port. Den har slavefunksjon, (S1 og S2 (med ignorering av preflash)). Den har strobefunksjon, og siden det er såpass kraft i blitsen så er det mer enn en fancy gimmick, men noe som kan brukes kreativt. I likhet med andre manuelle blitser, så kan den  ikke synces på 2. lukkergardin. Ved hjelp av en egen trigger Cells II kan den kjøres HSS (kun Canon og Nikon). En artig og (for noen) nyttig detalj er at blitsfoten kan byttes til standard skrutilkobling. For de som ikke ser seg nytte i det medfølgende ministativet, så er skrufot mer solid.

Ministativet er verdt å dvele litt ved. Det er en flat fuglefot alà det vi er vant til at følger med. Men den har en liten tilleggsfinesse som jeg setter pris på. Den har ei messinghylse med gjenger på undersida. Så du kan altså sette blitsen i ministativet og bruke det som en adaptor/cold shoe som du kan montere direkte på en standard tripod. Veldig praktisk hvis du ikke har med deg lysstativ.

Fordeler og ulemper med bare bulb.

La oss se litt mer på hvilke fordeler bare bulb gir. Det er fantastisk hvis du ønsker å fylle et helt rom rom med lys. Du kan sette den bak modellen, og ikke bare få kantlys, men du kan samtidig lysne rommet. Det gir en helt spesiell effekt.

Videre kan det og være helt suverent ved såkalt reportasjefotografering, f.eks fra en bryllupsfest. Da kan du sette opp en eller to bare bulb blitser i diagonale stående litt høyt på stativ i diagonale hjørner i lokalet. De vil gi en jevn grunnbelysning i hele rommet. Har du i tillegg en blits nær kamera, så kan du legge grunnbelysninga (tilsvarende ambient) litt under "kamerablitsen". Kamerablitsen gir fokus på motivet, mens bare bulb oppsettet sørger for at ingen kroker blir mørke. Du kan altså kunne få et jevnt forutsigbart kvalitetslys i hele rommet, uten å vøre avhengig av en assistent som løper i veien med utfyllingslys. Du kan bruke vanlige kamerablitser på samme måte. Men da må du ha mange for å få et tilsvarende jevnt lys. Du må kanskje også plassere noen midt i rommet for å dekke det. Langt fra en ideell løsning.

Bare bulb kan også brukes som mer normalt nærlys. Både til portrett og til reportasjefoto.Det gir et hardt men kontrastfattig lys, de mørkeste skyggene blir altså mindre mørke. Spesielt i mindre rom, der  vil vegger og tak fungere som reflektorer. Jeg har tatt noen enkle sjølportrett med sjølutløser, for å illustrere forskellene mellom erundstrålende bare bulb og en mer normal konsentrert lysdistribusjon, slik vi er vant til fra en vanlig kamerablits.

Posisjon på blitsen er den samme i begge eksemplene. Ca 30 grader fra kamereakse. Avstand mellom blits og motiv er ca 1 meter. Den er plassert noe over ansiktshøyde, og vinkla litt ned.

(Begge bildene er direkte konvertert fra raw-fil. Kontrast og toneomfang er uberørt. Med unntak av en liten korrigering av et svakt fargestikk i bilde to.)

Eks. 1. AD360 med standardreflektor og ettlags diffusjon. 
Kontrasten er høg, dvs, skyggene er mørke. De mørkeste skyggene på halsen er praktisk talt uten detaljer. Omtrent slik vi kan forvente fra en tilsvarende kamerablits. Diameteren på reflektoren er ca. dobbelt så stor som en kamerablits. Det gir en noe mjukere overgang fra lys til skygge enn fra en kamerablits.

Eks. 2. AD360 bare bulb. Altså fullstendig naken pære.

Mere lys når bakgrunnen. Det  gjør at rommet spiller en viktigere rolle enn det gjør i første eksempel. I Eks. 1 er bakgrunnen delvis utenfor dekningsområdet til den vinkla blitsen, mens her kastes altså lyset til alle kanter.

I tillegg reflekteres lyset her fra vegger og tak. Det gir betydelig lettere (lysere) skygger. Kontrasten blir mye lavere. Her ser vi at skyggen på halsen er rik på detaljer.

Til gjengjeld er overgangen mellom lys og skygge hardere, en markert tydelig overgang. Dette skyldes størrelsen på lyskilda i relasjon til motivet (diffusjonsplasten gir ei større lyskilde i Eks 1, mens pæra er liten og gir et konsentrert lys i Eks. 2).

Raskt oppsummert så kan vi kanskje si at bare bulb ofte gir et mer behagelig lys innendørs, mens standard kameerablits (eller her, bare bulb med reflektor) gir mere dramatikk, på godt og vondt.
Utendørs vil lyskvaliteten fra bare bulb være mer lik det vi får fra en vanlig kamerablits, fordi det ikke er vegger som reflekterer lyset.

Som tidligere nevnt så har vanlige blitser problemer med å fylle en soft box av litt størrelse. Derfor er vi nesten avhengig av to lag med diffusering i større soft boxer for vanlige blits. Begge laga spiser lys, så en blits som i utgangspunktet er kraftig, blir lett for svak. En bare bulb blits sprer lyset på en helt annen måte, slik at hele soft boxen fylles. To lag med diffusering kan allikevel ha noe for seg, men behovet er ikke like stort. Videre så gir disse blitsene omtrent 6 ganger så mye effekt som en vanlig kamerablits. Kraftreservene er fortsatt ikke utømmelige, men mye større.

En annen faktor er at den åpne konstruksjonen gir bedre kjøling. Det betyr at en bare bulb blits tåler å kjøres mye hardere før overopphetingssikringa slår til, eller blitsene rett og slett dør av overoppheting. (De fleste moderne blitser, inkludert denne, er sikra mot overoppheting). Når sikringa slår inne, så virker blitsen fortsatt, men oppladingstida blir svært lang.

Bare bulb gir altså noen vesentlig fordeler. Men noen ulemper er det selvfølgelig. Det er langt fra alltid du ønsker å spre lys rundt til alle kanter. Du ønsker å begrense lyset. En vanlig blits der kan du zoome lyset, altså konsentrere det, med å trykke på en knapp. Med bare bulb må du "zoome" ved å bytte reflektor, putte blitsen i en soft box, sette på en såkalt grid eller honeycomb etc. Alle disse teknikkene med unntak av reflektoren,, gir et lystap. Mens på en vanlig kamerablits, der samles lyset ved hjelp av ei linse, noe som er mer tapsfritt. Vi kaster altså vekk det overflødige lyset, i stedet for å konsentrere det. Når det er sagt, så er det ingen ting i veien for å utstyre en bare bulb med fresnell-linse. Det skal og være mulig å få tak i passende reflektor som har mer teleeffekt.

Videre så er ikke denne og andre bare bulb blitser direkte kompakte, selv om de er mye mindre enn tilsvarende studioblitser. Litt tungvindt er det selvfølgelig å sette og koble til batteripakka. Men når du først er oppe å gå, da slipper du til gjengjeld å bekymre deg for å gå tom for strøm.

Ekstrautstyr og ytelse.

Når det gjelder ytelse, så planlegger jeg en oppsummerende sammenlignende artikkel. Der vil jeg ha en sammenlignende test av ytelse av Godox Witstro AD360, Falcon SG-100BK (100W hybrid mellom standard kamerablits, og bare bulb blits), Godox Ving v850, Pentax AF 540 FGZ og Pentax AF 360 FGZ

Godox har et eget tilbehørprogram, som festes på blitshodet med en bajonettfatning. Denne skal være kompatibel med Lumadyne sitt tilbehør. Det samme skal gjelde Quamtum sitt tilbehør til Qflash og annet tredjepartstilbehør. (Dette har jeg ikke sjekka ut sjøl, kun lest spekulasjoner rundt det på nett.)

Når det gjelder tilbehør så bør det kanskje først nevnes at det finne et rikt utvalg kabler til strømforsynimga. som passer til Canon, Nikon, Sony og Metz blitser. 4500mah med ekstra batterikapasitetr kan utrette mirakler for en blits. Videre finnes det en splitterkabel. En snedig liten sak, som kan halvere oppladingstida. Ikke koster den stort heller.

Når det gjelder bajonetten, er det kanskje på sin plass med en liten advarsel. Tungt tilbehør kan være en belasting for blitshodet. Personlig er jeg skeptisk til å feste store softbokser o-l. på denne måten. Men Godox sitt eget tilbehør burde være godt innafor.

Når det gjelder øvrig orginaltilbehør, så viser jeg til
http://www.godox.com/EN/Products_Camera_Flash_Witstro_Powerfou&Portable_Flash_Accessories.html

 Aller viktigst er nok standardreflektoren som følger med når du kjøper blitsen. Den samler lyset, slik at det tilsvarer omtrent 28 mm (på FF). Til venstre ser vi blitsen avbilde med denne uten diffusor. Diffusoren er rett og slett ei halvgjennomsiktig ruglete plastflate som fordeler lyset litt jevnere og gjør det bittelitt mjukere.







Beskyttelseshetta AD-S15 ser jeg som en nødvendighet. Ny pære koster 50-100$, og de knuser (jeg veit, min gikk i gulvet).

Ellers  så er kanskje AD-S7 Multi soft box det mest anvendelige. Jeg har gjort en liten test av Multi softboxen som viser hvilke muligheter som ligger i designet. Solid og enkel å bruke er den også. Bruker du den uten diffusjon, så er den effektiv, og gir høg kontrast. Med diffusjon blir den mjukere med mindre kontrast, monterer du grids (rutenettet) så begrenser du lyset (mindre område). Det følger også med en metallskjerm som kan monteres for å gi en beauty dish lignende effekt. Det vil si mjukt lys i senter, og mer kontrast nær kantene.

Ønsker du enda mjukere lys, da er kanskje en AD-S5 paraplyholder veien å gå. Den er ypperlig til store paraplyer, eventuelt en såkalt paraplys soft box, f.eks. en Phottix Easy-Up Octa II 80cm.
Store paraplyer har sine ulemper, men de gir et suverent mjukt lys, for en slikk og ingenting. Dennepparapplyholdeeren er laget spesielt for Witstro, de begrenser lystapet en god del, og sørger for at pæra havner midt i paraplyen.
Derfor, plukk med en paraplyholder når du først handler ekstrautstyr. De er rimelige, og anvendellige.

Et annet alternativ er å investere i en såkalt Speedlight bracket Sjøl har jeg S-type Bowens. Den er fleksibel, passer for alle typer for både AD360 og vanlige kamerablitser uten noen form for justering. Bowens fatninga er utbredt, gir innpass til mye utstyr beregna på studiobruk, og er den mest utbredte standarden i Kina, mao så får jeg tilgang på mye rimelige godsaker.
Fordelen er at det utstyret jeg kjøper kan brukes med tradisjonelle studioblitser, med AD360 og med vanlige kamerablitser. Flerbruk er noe jeg har stor sans for, gjerrigpump som jeg er.

Appendix:

Som nevnt så kan det være en god ide å kombinere en eller to Witstro blitser, med vanlige (mindre og rimeligere) kamerablitser. La Witstro dra den tyngste jobben, i front, og/eller for å belys bakgrunn, eller eventuelt for å lage en kontrollert grunnbelysning. Har du behov for mere lys,  enten til nærfeltsarbeid, eller til kantlys, hårlys og andre oppgaver som ikke krever så mye lys, da kan det være en ide å supplere med Godox sine egne, Ving v850.

Mye fordi de har et unikt batteri som gir ekstra ytelse der det trengs.

Men, kanskje mest fordi disse deler det samme radiotrigger systemet med fjernbetjening av lysstyrke..

Godox Ving og Witstro - Banebrytende blitssystem?

Her vil jeg presentere to overlappende blitssystemer som presenterer spennende løsninger på to ulike problemer.

Begge stammer fra Kina-merket, Godox. Godox står for meg for høy kvalitet og enkle, men kreative løsninger.

Vanlige kamerablitser er fantastiske verktøy som åpner for er hav av kreative løsninger på problemer med lys. De er kompakte og gir mye lys. Desverre de er dyre i  drift, og har en lei tendens til å lade ut og dø når de trengs mest, fordi de har for dårlige batterisystemer.
 
Begge blitsene som er avbilda har representer gode løsninger å den problematikken. Den øverste, Godox AD360 (den med ledning), har ekstern batteripakke som pumper ut store mengder med strøm, og er oppladbar. En løsning vi har sett før, men totalpakka som denne blitsen utgjør, det har vi ikke sett før i en slik prisklasse. AD360 har også et svært spesielt blitshode, som vi kommer tilbake til.

Godox Ving v850

I de to andre blitsene, som er Godox Ving V850, er det gått gått radikalt andre veier enn standard blitser. De leveres med egen lader, og de 4 tradisjonelle runde AA batteria er erstatta av ett Li-ion batteri, tilsvarende det du har i kamera. Det gir en mye større kapasitet enn det vi er vant med. Hele 650 fulle "pops" kan vi hente ut av ei lading, nærmere 3 ganger så mye så vi kan forente å hente ut av 4AA batterier. I tillegg så mer enn halveres oppladingstida, til 1,5s. Når du står å venter på at blitsen skal bli klar, da er 2-3 sekunder lenge, spesielt når folk skal smile på kommando.

Her ser du Li-ion batteriet sammen med ett sett oppladbare AA. Litt tjukkere, men vekta er tilnærma lik. Tre ganger så mye kraft i en dings.















V850 byr på mer. De byr også på et delvis integrert radiotrigger system som gir et par ekstra finesser. Vanlige blitstadiotriggere fyrer bare blitsen, når du tar den av kamera. Disse tilbyr mer, de lar deg styre styrken på blitsene fra kameraposisjon.* Normalt så kan radiotriggere bare trigge blitsene, ikke regulerer dem.

Til venstre på bildet ser du radiosenderen. Dingsen nærmest kamera er mottakeren. På venstre side av blitsen ser du en mottaker montert klar til bruk. Det at de er plugga rett i forenkler kommunikasjon mellom blits og mottaker, ingen ledninger eller annet dill. Og så får de strøm fra blitsen. Ett batteri mindre å tenke på.

Systemet er enkelt og greit å bruke. Det eneste jeg har å utsette på det er at senderen virker unødig stor. Mye fordi den forsynes fra 2 AA. Ser ikke helt poenget med å bruke så store batterier. 



Ellers så leverer v850 det meste av de vi forventer fra en god blits. Den kan vris i alle retninger, rettes opp i taket, og til begge sider.  Den kan også zoomes 24-105mm (FF) slik at lyset konsentreres og rekker lenger, eller dekker bare en del av bildeflata. Videre har den slaveblitsfunksjon (som betyr at den kan utløses av blinket fra en annen blits) som kan ignorere preflash fra TTL-automatikk, og en begrensa strobefunksjon. Strobefunksjon vil si at den kan gi flere raske lysglimt i serie 20b/s.

Det eneste jeg egentlig savner er mulighet for å synkronisere på 2. gardin. Men det er kanskje urettferdig av meg? Dette er tross allt meint som en enkel arbeidshest av en manuell blits, ikke en bærbar datamaskin med innebygga blits.

 

Det følger med en liten fot, slik at du enkelt kan sette den i ei hylle e.l. Den fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Snur vi den, finner vi ei messinghylse med gjenger som kan brukes til å montere blitsen på en standard tripod, uten annet ekstrautstyr. En gjennomtenkt liten detalj jeg ikke har sett fra andre leverandører. 

 Den har ogsåå innebygga bounce card (minireeflektor) og vidvinkel diffusor. Som du ser på bildet kan disse slides ut av blitshodet.

Begge deler er anvendelige små tilleggsverktøy.

Noen ganger retter vi blitsen opp i taket for å spre lyset jevnere i rommet og gi et mjukere lys.
Problemet med det er bla at folk får mørke øyehuler og tunge skygger under haka når lyset kommer ovenfra. Bounce card kan brukes for å motvirke dette, ved å kaste litt lys framover.

Vidvinkel diffusor bruker vi for å spre lyset mer enn det minimum zoom gjør. Den kan og brukes til å gjøre lyset mjukere, men effekten av det er som regel marginal.

V850 er på både godt og vondt en manuell blits uten eksponeringsautoamtikk. Ulempa er at det stiller litt krav til fotografen. Du må kunne justere en ekponering slik at den blir rett. og det tar litt lenger tid enn å bare peke og fyre laus. Men med litt trening, så tar det som regel ikke mere enn et prøvebilde eller to, før du treffer.








 Fordelene med manuell blits er at resultatene blir mer forutsigbare, og at det setter deg som fotograf i førersetet. Du er ikke prisgitt en automatikk som du egentlig ikke forstår hvordan fungerer.Om du syns at manuell blits høres fryktelig vanskelig ut, da kan det være en ide å lese Hvordan eksponere "riktig" med manuell blits?.

Pris er selvfølgelig en annen fordel. Fordi teknologien er såpass enkel, så får du tre blitser, med "evigvarende" batterier og radiotriggerer for omtrent samme pris som en TTL-blits fra Canikon e.l. Tre blitser høres kanskje ut som over kill. Og det er det selvfølgelig i mange situasjoner, men fy søren så mye spennende du kan gjøre som forutsetter mer enn en blits. Og om en av de tre ryker, da har du fortsatt to igjen.

Det siste bringer oss inn på kvaliteten. Byggekvaliteten er rett og slett suveren. De gir virkelig kvalitetsfølelse. Det har også blitt solgt mange av dem i den seinere tid.. Og brukerrapportene er positive når det gjelder holdbarhet. Med ett unntak. De har hatt problemer med batteriene på enkelte partier. Men det ser ut til å være fortid. Og de skal ha vist stor vilje og evne til å løse problemet og sende nye batterier til de som har hatt problemer.

Betjeninga er ganske rett fram og enkel. Du regulerer i 1/3 trinn. Full guffe er markert som 1/1, ett trinn ned (altså halv styrke) er 1/2 osv. Litt uvant hvis du er uvant med manuell blits, men du lærer raskt. Du snurrer deg opp og ned, ala snurrehjulet bakpå dyre Canon kamera. Knappene ellers gir god respons og displayet er oversiktlig.

Det meste er sjølforklarende. Du finner igjen en del av de samme funksjonen på radiosenderen. Men der reguleres det altså med pluss og minus knappper.

Kvaliteten på lyset er omtrent som det man bør forvente. Spreding og lysstyrke virker å være helt på høyde med orginalblitser (min referanse er den forrige toppmodellen fra Pentax). Jeg planlegger å kjøre en test av spredning etc når jeg tester neste blits, AD360.

Ulemper? Ja, den kan ikke koke kaffe og bestille kinobiletter for deg ;-) Den kan heller ikke kjøre HSS uten spesialtrigger *. Og så skulle jeg ønske de hadde en litt mindre versjon, en til ha i jakkelomma, rett og slett fordi dette er en så fantastisk bra blits. 

Hvis du syns at alt dette høres bra ut, men syns det høres skummelt ut og ikke ha TTL-automatikk, så finnes det et alternativ for Canon og Nikon.

Nemlig Godox Ving v860(c/n). Den gir samme batteriteknologi, samme utstyr og tilgang til samme stabile radiotriggersystem. Eneste ulempa jeg ser, er prisen som er omtrent dobbel av v850.

Appendix:

Så om du er i markedet for en laus blits uten automatikk, da anbefaler jeg disse uforbeholdent. Du får de ikke i Norge foreløpig, men Gadget Infinity er en grei plass å handle. De bruker FedEx (raskt som lynet), og er pålitelige. De leverer bl.a. kit med to blitser og nødvendige triggere. Søk etter "godox ving v850 kit" FT-16s er navnet på den triggeren du trenger, ikke Cells II. Cells II gir HSS, men da mister du muligheten til å styre fra kamera. Ønsker du begge deler, da kjøper du begge.

Det var Ving v850. Men det er en blits til på bildet. Den øverste, med ei pære på toppen. Det er på mange måter sjølve godbiten. Den har alt det v850 har, pluss at den gir hele 360W, og det er mye. Omtrent like mye som en studioblits. I rein effekt, snakker vi 6-10 ganger det en vanlig blits yter. I tillegg er det en såkalt "Bare Bulb Flash". Enkelt sagt så betyr det at pæra ikke har noe rundt seg som styrer lyset, så den gir like mye lys til alle retninger. På godt og vondt. Mest på godt. Og det kommer vi tilbake til i en seinere artikkel. Stay tuned.

Men før vi avslutter har jeg lyst til å nevne at disse to blitssystemene er laget for å brukes sammen. De deler nemlig den samme radiosenderen. For meg var dette utslagsgivende. Det kunne få kapasiteten fra studioblitser og komppaktheta fra vanlige blitser, samtidig som jeg slipper og vedlikeholde to ulike sett med triggere, koblinger, ledninger, frekvenser, kanaler osv. det er rett og slett suverent. Sparer meg for masse bekymringer og utgifter.


* På noen av kameraprodusentene sine egne systemer (bla. Canon og Nikon) kan du gjøre det samme, men til en helt annen pris. Ikke er de særlig stabile heller, spesielt ikke utendørs på litt avstand.

* For å kjøre HSS må du altså ha en ekstradings, Tranceiveren Godox Cells II, som foreløpig kun finnes i Canon og Nikon utgave. Denne kan forresten også brukes som mottaker, hvis du har andre blitser du ønsker å trigge i samme system.

Brukeromtale - Manfrotto 393 gimbal-hode.

Et gimbal-hode er ikke det perfekte hodet for alle. Der det virkelig kommer til sin rett er ved de ekstreme brennviddene (fra ca 300mm og oppover), og når du har behov for å panorere raskt, f.eks for å følge et motiv i bevegelse. Med et gimbal-hode kan du lett panorere med en pekefinger. Hodet skal og gi og en viss vibrasjonsdempende virkning, siden vekta gjør at det søker mot "nøytralt leie". 

 
Denne videoen illustrerer begge disse poengene. Hvor stor betydning det med vibrasjonsdemping har, det kan sikkert diskuteres.












Manfrotto 393 blir gjerne omtalt som fattigmanns gimbal. Det er utvilsomt av de rimeligere gimbal-hodene. At prisen er relativt lav (ca 2000 kr) betyr nødvendigvis ikke at det er et dårlig alternativ, her er det nok mer snakk om at det er konstruert slik at det er rimelig å produsere. Å bøye et flattjern og bore noen hull krever lite spesialverktøy. Resten er standarddeler.

Manfrotto 393 blir fra produsenten markedsført som et monopod-hode for sportsjouralister o.l. Det er det det opprinnelig er laget for, men jeg meiner at det egner seg minst like godt på et vanlig trebeinsstativ. Det sier vel sitt at dette har vært mitt klart mest brukte hode til fuglefoto gjennom flere år.

Apropos bruk over tid. Noen bruksmerker har det blitt, men overhodet ikke nevneverdig slitasje. Og jeg er ikke blant de som er mest forsiktig med utstyret mitt. For meg er et stativhode en bruksgjenstand, ikke et relikvie.

Selve konstruksjonen er som sagt rimelig. Jeg kan ikke se at det går på bekostning av soliditet. Men jeg ser rom for et par modifikasjoner som jeg kommer tilbake til ved en seinere anledning. Jeg har planer om å forsøke å bore et par ekstra hull for å øke vridingsmotstanden.

Det mest krevende objektivet jeg har brukt det med er et Pentax K 500/4,5 (vekt på nærmere 3,4 kg). Sånn i utgangspunktet har jeg ingen problemer med å anbefale det til enda større og tyngre optikk. Jeg har sett det brukt bla sammen med den såkalte Sigmonster.

Det bør og nevnes at det ikke glir like silkemykt som f.eks Wimberley sitt alternativ. Da snakker vi dessverre om et hode som er omtrent tre ganger så dyrt. Vekta er omtrent den samme. Wimberley veier 1,4 kg, mens 393 veier 1,6 kg. Ca. 200 g er nå en gang ca. 200 g. Det er merkbart i en lett opp pakking. Men å betale omlag 3000 kroner for 200 g. reduksjon er litt i overkant for undertegnede.

En annen "svakhet" er Manfrotto sitt proprietære hurtigfestesystem. Plata og skinna er god som gull. Men om du også vil bruke et kulehode (og det vil du trolig), så tvinges du til enten å bruke Manfrotto, eller å bytte skinne. Det er fullt mulig å bytte festesystem til f.eks et arca swiss kompatibelt (anbefales), men det betyr en ekstrakostnad og litt unødig plundring.

Når vi er inne på plater og fester så bør det understrekes hvor ekstremt viktig det er å legge omsorg og omtanke i montering og justering at montering av stativ/objektiv kombinasjoner. Forsøk å montere hurtigskinna slik at monentet på den er så lite som mulig. Tilstreb og at festet griper så nær objetivfoten som mulig. Det siste betyr gjerne at du vender festet på hodet mot deg, spesielt med såkalt fronttung optikk.

Oppsummering. 
 
Driver du med fuglefoto e.l. er Manfrotto 393 et klart alternativ. Det finnes bedre hoder i markedet, bla. nevnte Wimberley. Men da snakker vi om litt bedre, overhodet ikke noe radikalt, såvidt jeg kan forstå. Jeg har prøvd Wimberley, og etter mitt syn, går en kost nytte vurdering klart i retning av Manfrotto.

--------------------
Er du på budsjett og er på jakt etter "mye stativ" for lite penger, bør du og ta en kikk på posten om Induro AT-413 (lenke).


Er du interesdert i stativbruk, da anbefaler jeg denne artikkelen om nettopp Stativbruk

Brukeromtale - Induro AT-413 aluminiumsstativ.

Jeg har begynt å fore småfuglene utenfor kjøkkenvinduet. Der jeg bor har jeg et vakkert steingjerde, med grasmark som bakgrunn. Så etterhvert som fuglene har kommet har behovet mitt for et stødig stativ økt. Jeg har en gammel Tamron adaptall 400/4 LD IF, som er en optisk juvel, men det veier ca 2,3 kg. så det krever sitt når det gjelder stativ. Derfor ble jeg frista over evne en dag jeg satt å studerte stativalternativer. 

Artikkelen er for øyeblikket work i progress, noe i mellom førsteinntrykk og en ferdig brukeromtale. Jeg kommer trolig etterhvert til å teste stativet med større brennvidder, og med kulehode.

Skriver litt mens jeg følger med på foringspippene med et halvt øye. Har nettopp pakka og satt det opp. Prisen syns jeg var sympatisk, 1990,- hos Japanphoto. Bæreevna er oppgitt til 20 kg. så her er det opplagt at tanken er mye stativ pr. krone. Et tilsvarende Gitzo stativ f.eks koster to til tre ganger så mye.


Maks høyde er 184 cm. Det er mer enn høyt nok for undertegnede som er 188 cm. Vekta er betydelig 3,2 kg, og det måler 76,5 cm sammenslått. så dette er ikke et typisk toppturstativ. Trenger du det, da bør du kanskje heller se på et karbonstativ, et som har fireledda bein, og kanskje et som er litt lavere enn dette for å holde vekta nede. Karbonstativ i samme klasse blir gjerne svindyrt. Så planen min er å supplere med et mindre (for å holde prisen på et akseptabelt nivå) karbonstativ i 10-12 kg klassa, som jeg tenker skal erstatte mitt gamle trofaste Velbon CF 630 som fremdeles er et godt stativ, men har for liten bæreevne til min bruk. Men det blir lenger fram i tid.

Inkludert i prisen er ei grei bæreveske og ei lita verktøytaske med spikes (for bedre grep til underlaget) og noen smånøkler for vedlikehold og justering. Den øverste delen er belagt med et skumgummilignende materiale for bedre og mer behagelig grep (det siste har stor betydning i kulda). Det følger og med ei bærereim, som du kan klipse rett på stativet. 

Det virker dønn stødig. En rask liten testrunde med Manfrotto 393 gimbal-hode og snorutløser viser at det er ingen problemer å bruke 1/50s med 400mm, så lenge oppsettet er rett. Men litt god teknikk er forutsigbare resultater fullt mulig på 1/25s og kanskje enda lavere hvis det kniper. For viktige bilder vil jeg nok tilstrebe å holde meg på 1/50s eller raskere.

Jeg er ikke spesielt glad i sentersøyle. De har en tendens til å være i veien og gjøre stativet mindre stødig. Men her den er ganske kort, så det mulig å komme forholdsvis lavt for eventuelt makroarbeid. Det er også mulig å snu den hvis du virkelig ønsker å komme lavt. Låsemekanismen for sentersøyla virker tillitvekkende. Nederst på sentersøyla finner vi en krok beregna til å feste ekstra vekt (f.eks fotosekken) for å stabilisere oppsettet. Base for hodet er stor så det bør gi et solid fundament for de fleste hoder.

Beina er kraftig og tillitvekkende leddet, sånn med tanke på svikt. De har en "kort etterklang" når jeg knipser på de, dvs si at de ikke "synger" lenge, noe som borger for bra vibrasjonsdemping. Presisjonen virker kanskje ikke på topp, men det kan vi ikke forvente på et såpass rimelig stativ. Gummiføttene suger seg godt til glatt underlag. Noe som være veldig greit f.eks på såkalt klikkgulv eller parkett.

Oppsummering:

Foreløpig har jeg altså ikke funnet noen alvorlige svakheter med stativet. Ikke andre styrker og svakheter enn det som ligger i selve konseptet, nemlig et stort tungt stativ med sentersøyle. Du finner flere brukeranmeldelser på B&H sine sider. Der finner du forresten også en kortere sentersøyle fra Benro ELC4 som visstnok skal være kompatibel med dette stativet. Bilder av herligheta og andre stativer/hoder fra Induro finner du her (lenke).

Jeg antar at de mindre søstermodellene er like gode stativer som det jeg har valgt. Om jeg ikke hadde hatt planer om å prøve telekonverter etterhvert, ville jeg trolig gått for den mindre modellen AT-313. Så vidt jeg kan se er det litt lettere i utførelsen, men likt utstyrt.

Er du intersert i å lese om stativbruk, finner du en artikkkel om det her (lenke)