Sunday, February 17, 2013

Fotoskole - Eksponeringsprogram, del 1. Lukkerprioritet

Denne artikkelen i MaritimTim's Fotoskole bygger delvis på vår serie om eksponering og eksponeringsverdi. Kort fortalt så dreier dette seg om hvor sterkt et bilde eksponeres på sensoren. Altså hvor mørkt eller lyst det ferdige bildet blir.  

EksponeringsVerdien styres av følgende parametre:

  • Hvor lenge mediet blir belyst, gjerne kalt lukkertid eller eksponeringstid
  • Mediet (filmen eller sensorer) sin hurtighet, eller følsomhet gjerne omtalt som ISO. Dette er altså en benevnelse for hvor effektivt sensoren fanger lyset. 
  • Lysåpninga, eller blenderåpning i objektivet.(Blenderåpning belyser vi i artikkelen Eksponeringsprogram 2 - Blenderprioritet)

Summen av disse tre parametrene utgjør EksponeringsVerdien, altså hvor mørkt eller lyst bildet blir. Eksponeringsprogramet lukkerprioritet er tema for denne artikkelen.


Lukkertid:  

Lukkermekanismen sitter som regel i selve kamerahuset. Lukkeren er en form for et mekanisk gardin, som i hvileposisjon stenger lyset ute fra sensoren. Når vi tar bildet, da slippes lys inn. Dette blir kalles gjerne eksponering. Hvor lenge lukkeren er åpen benevnes lukkertid eller eksponeringstid. Brukes kamera på full automatikk styrer kamera alle eksponeringsalternativene på egen hånd.

Ønsker du å kontrollere lukkertida selv da bør du bruke et eget eksponeringsprogram kalt lukkerprioritet.

(Vri programvelgeren til Tv for lukkerprioritet)
Tv står for Time value, eller på norsk Tids verdi
På andre kameraer kan det stå Sv eller bare S, som står for Shutter value. 



Velger du lukkerprioritet, da kan du regulere lukkertida ved å skrolle innstillingsrattet til ønsket verdi. Programmet forsøker så å stille automatisk inn rett blenderåpning og følsomhet, slik at bildet blir rett eksponert. Så lenge du ikke bruker ekstreme verdier vil kamera lykkes med dette. Så du kan konsentrere deg fult og helt om lukkertida, uten å bekymre deg særlig over eksponeringa. (Om lysforholdene tilsier det, eller om du rett og slett bare ønsker det, kan du kombinere lukkerprioritetsprogramet med teknikkene for kompensasjon beskrevet i artiklene om eksponering)

Lukkertider benevnes i sekunder, og i brøkdeler av sekunder. En halvering av tida, gir en halvering av eksponeringa. F.eks 1/15s gir dobbelt så mye lys som 1/30s. Vi kaller gjerne lukkertider lengre enn 1/60s for lange lukkertider. Med middels lukkertider mener vi vanligvis ca 1/60s til 1/250s. Fra omtrent 1/500s og kortere vil jeg betegne som raske lukkertider.

Action fotografer bruker gjerne lukkerprioritets programmet flittig. Dette gjør de fordi raske lukkertider fryser bevegelser. Jo raskere bevegelsene er, jo raskere lukkertider kreves for at bildet skal bli skarpt. På fotballkamp f.eks er det vanlig å tilstrebe 1/500s eller raskere. For å oppnå det, kreves ofte store blenderåpninger og høy følsomhet (hva dette betyr, det kommer vi tilbake til).

Det kan og være aktuelt å bruke lengre lukkertider for å skape inntrykk av bevegelse. At ballen er litt uskarp i et fotballbilde kan bidra til dramatikken. Det kan og være aktuelt å følge motivet, med litt lenger lukkertid. Det kan gi skarpt hovedmotiv mens bakgrunnen blir uskarp, eller enda bedre, gi følelse av bevegelse i forhold til bakgrunnen. Dette er kanskje ikke noe for nybegynnere, men det er absolutt interesante muligheter som åpnes ved kreativ bruk av lukkertid.

Andre eksempler på kreativ bruk av lukkertid er landskapsbilder med rennende vann eller bølger som bryter. For å få alle detaljer knivskarpe i et fossefall, må du gjerne bruke 1/500s eller raskere. Ønsker du å skape en sløra effekt må du kanskje bruke 1/30s eller ofte enda lengre lukkertider. For virkelig å få fram den melkehvite følelsen vi gjerne forbinder med slike bilder må vi kanskje bruke hele sekunder. Det krever ofte svært liten blenderåpning. Noe som igjen krever lite lys. Så dette er gjerne typisk kveldfotografering.


Kamerabevegelser og lukkertid.

Små kamerabevegelser gir gjerne uskarphet hvis ikke lukkertida er rask nok. Hvor raske lukkertidene bør være for å unngå bevegelser varierer med en rekke faktorer. Din holdeteknikk og hvor myk du er på utløserfingeren har stor betydning. Dagsform og bla puls  spiller inn. Høyt koffeininnhold og lite søvn er også en lite gunstig kombinasjon. Hvilket objektiv du bruker, eller rettere sagt brennvidde på objektivet spiller og en viktig rolle.

Lange brennvidder som gir liten bildevinkel er mer følsomt for bevegelser enn korte brennvidder og større bildevinkler. Dette er lett å se, bare zoom litt ut og inn. Med liten bildevinkel danser søkerbildet mer. En gammel tommelfingerregel for en dyktig fotograf er at lukkertida bør være raskere enn brennvidda. Dvs. at 55 mm (som ofte er maks "pådrag" på en standardzoom) krever omlag 1/50s. Zoomer du ut til 18 mm så krever "regelen" 1/20s. Zoomer du maks inn på f.eks en 50-200mm så krever det omlag 1/200s. for å være noenlunde trygg.

Friday, February 8, 2013

Fotoskole - Eksponering, del 3. Histogrammet

Dette er tredje artikkel i en serie om eksponering

I første artikkel så vi på eksponeringsverdi (EV), og hvor enkelt det er å korrigere et opptak mens du fotografer. 

Andre artikkel handla om lysmåleren, hvordan den fungerer og hvordan vi an utnytte den best mulig. 

Denne tredje artikkelen skal handle om histogrammet. Hva et histogram er, og hvordan vi kan nytte det til å vurdere en eksponering.


De fleste som bruker et digitalt fotoapparat er fortrolig med skjermen på baksida. De bruker den gjerne til å stille inn kamera, og til å se på bildene etter at de er tatt.


Det å kunne se på bildene med en gang er både hyggelig og nyttig. Men av og til får du deg noen overraskelser når du etterpå studerer bildet på PC eller utskrift. Det viser seg kanskje at skyggene har grodd igjen og mangler viktige detaljer, eller himmelen er bare en hvit livløs flate. Slikt er noen ganger ikke til å unngå, men ofte kunne resultatet blitt mye bedre om du hadde hatt bedre muligheter til å vurdere eksponeringa i detalj. Slikt kan være veldig frustrerende og kan virke drepende på fotogleda.

Problemet er rett og slett at skjermen bakpå apparatet ikke er god nok. Det er det ikke så mye å gjøre med. Men heldigvis så har vi verktøy for hånda som kan hjelpe oss. Der kommer histogrammet inn. Du har kanskje hørt om det, og så vidt sett det, men veit kanskje ikke hvordan du kan bruke det. Du veit kanskje heller ikke helt hva det egentlig er.

Hva er histogram?

For å si det enkelt:
Histogrammet er en grafisk framstilling av toneomfanget i et bilde.

Tonene i bildet fordeler seg fra venstre mot høyre. De mørkeste tonene vises til venstre, de lyseste til høyre. Mellomtonene ligger naturlig nok i midten.

Bare så det er nevnt: Det finnes histogram i de fleste skikkelige bildebehandlingsprogram. Det meste som gjelder for histogram i kamera gjelder der og. Under ser vi et godt eksponert landskapsbilde med histogram bakt inn i bildet. 

De mørke tonene ligger som sagt til venstre, de lyse til høyre. Hvor høyt histogrammet rekker har liten betydning for å vurdere eksponeringa. Den loddrette aksen forteller oss bare hvor mye det er av de ulike nyansene.

Vi ser her at histogrammet nesten berører venstre kant. Dette forteller oss at det ikke er noe svart i bildet, bare nesten svart.

Det berører høyre kant. Dette forteller oss at det finnes områder i bildet med helt hvitt. Trolig området i himmelen helt opp i venstre hjørne, kanskje også noen andre småflekker.
Histogrammet klatrer så vidt langs høyre kant. Det indikerer at bildet er en anelse overeksponert. Men alt tatt i betraktning er dette bortimot perfekt.

Histogram når du fotograferer.

Forutsettinga for å se histogrammet i kamera er naturlig nok at du viser et bilde på skjermen. Om det da ikke er synlig så får du det fram med å trykke en knapp som gjerne er merka INFO. Det er mulig du må trykke knappen flere ganger før histogrammet vises.

La oss nå se på litt flere bildeeksempler.

Her ser vi at histogrammet klatrer høyt langs venstre kant. Dette viser at store flater er totalt uten informasjon. Videre ligger hele histogrammet på venstre halvdel. Toneomfanget er kraftig begrensa, altså et klart undereksponert bilde.

Nå kan man selvfølgfelig hevde at dette gir bildet særpreg. Sant nok, men dette var ikke mine intensjoner. Så hvis ikke øyeblikket allerede hadde vært borte, så kunne jeg gjort et nytt opptak med f.eks +2EV kompensasjon.
Her klatrer histogrammet opp langs høyre kant. Det indikerer at delere av himmelen er utbrent, dvs. uten deltaljer. Om bildet er overeksponert det kan diskuteres, men det lette skylaget går i hvert fall tapt.

Himmelen var viktig for meg her. Derfor gjorde jeg et nytt opptak med -1EV kompensasjon. Et helt annet, mye mer interessant bilde.




Det er viktig å ha klart for seg at histogramlesing ikke er en eksakt vitenskap.  Det vil ofte være rom for tolking. En eksponering vil ofte og være et kompromiss mellom kryssende hensyn. Allikevel oppfordrer vi på det sterkeste til å lære seg å bruke den, det ligger nemlig et vell av nyttig informasjon i det. Etterhvert som du får erfaring med å lese dem, vil du raskt kunne avgjøre om ei eksponering sitter, om den vil gi det resultatet du er på jakt etter.

Da avsluttes i denne omgang serien om eksponering.

Neste trinn i MaritimTims Fotoskole kommer trolig til å handle om de ulike halvautommatiske programmene du finnner på programhjulet, hvordan blenderåpning, lukkertid og ISO påvirker bildet forøvrig. Hvordan disse kan brukes kreativt. Men dette faller altså utenfor denne artikkelserien.

Wednesday, February 6, 2013

Fotoskole - Eksponering, del 2. Lysmåleren

Dette er andre artikkel i en serie om eksponering.  

Første artikkel tar for seg hva eksponering er, og hvordan man enkelt kan kompensere eksponeringverdien (EV) hvis man ønsker det. 

Her skal vi i hovedsak se på lysmåleren. Hvordan den fungerer, og hvordan vi best kan utnytte den.


Når vi snakker om lysmåler så meiner vi som regel både selve målinga, og de utregningene som kameraet gjør på grunnlag av disse.

Et speilreflekskamera måler alltid det lyset som slipper inn gjennom objektivet. Det måler altså det bildet som kamera faktisk "ser".

På grunnlag av den målinga regner det ut riktige eksponeringsalternativer i henhold til det valgte programmet. Det vil si at det kalkulerer rett blenderåpning, lukkertid og følsomhet, ut fra det motivet det "ser" i det lyset som er tilstede. Dette kan synes å være en enkel oppgave. Desverre er det ikke alltid det. Lysstyrken i et motiv kan varier mye. Et klassisk eksempel på motiv som er vanskelig å måle er motlysmotiv, hvor hovedmotivet ligger i skyggesida mot kamera.

Forstå lysmåleren.

De første lysmålerene målte hele bildeflata, ferdig med det. De var nærmest ubrukelige, når du sto overfor et motlysmotiv. I et forsøk på å bøte på dette kom senterveid lysmåler og spotmålere. Begge disse teknikkene er fortsatt i bruk.

De aller fleste noenlunde anstendige kameraer har spotmåling. Navnet er svært beskrivende. Den måler et lite område (ca. 1% - 5%), av bildeflata. Siden den er så utrolig enkel, er spotmåleren klart den mest presise. Så lenge den er rett kallibrert måler den alltid korrekt. Problemet for fotografen er bare å sikre at han har målt riktig del av motivet, og at han tolker informasjonen rett. For å gjøre det, må han være seg bevist hvilken del av motivet som er skal måles. Spotmåling er f.eks. glimrende til portrett i eksisterende lys. Fotograferer du en nordisk person legger du til omtrent 1EV. Kanskje litt mer om vedkommende er vinterbleik. Fotografer du en typisk person fra midtøsten så kompenserer du ikke. En mørkhuda unsdereksponerer du. Resultatet blir perfekt eksponert hud. Hver eneste gang. Det er rett og slett umulig å måle feil så lenge du bygger på erfaring når du spotmåler.

Senter måler er spotmålerens inteligente kusine. Den måler lyset gjennom en form for filter. Lyset når senter av måleren uhindra. Etterhvert som vi beveger oss ut av senter av bildeflata filtreres lyset mer og mer. I kantene er den helt ufølsom. Målingen veies altså kraftig mot senter. Bruksområdet er ikke så ulikt spotmåleren. Men den stiller ikke like store krav til fotografen.

Etterhvert som kameraene har fått mer og mer datakraft har de fått mer avanserte lysmålere. Hovedprinsippet er at bildeflata deles opp i enkeltdeler. Dette kalles gjerne multisegment måling. I sin enkleste form deles bildeflata opp i fire like deler, og så lages det et femte sirkelformet felt i midten. Da snakker vi egentlig om data fra fem ulike målere som kalkuleres sammen i henhold til en eller annen intelligent matematisk algoritme som bygger på analyse av tidligere bilder. De mset avanserte multisegment systemene bygger på flere hundre målefelt. Jo mer avanserte systemene er jo mer nøyaktig skal de være. Når de blir riktig avanserte bygger de på gjenkjennelse av ulike motiver. Autofokusen er ofte en del av utregningene. Til og med fargene kan spille inn. Fint når det fungerer, men det kan og bære veldig galt av sted. Hovedproblemet med multisegment er at det gjerne blir uforutsigbart for fotografen. Du er og så til de grader prisgitt ingeniørene hos produsenten.

Du finner alle tre metodene i de fleste moderne kameraer. Altså:
  • Multisegment måling (blir også kalt matrix, eller multifelts måling, eller noe annet fancy)
  • Senterveid måling
  • Spotmåling (noen få enkle (Canon) speilreflekser savner merkelig nok spot)
Alle tre har sine styrker og svakheter. Jo bedre du lærer dem å kjenne, jo sterkere står du som fotograf.

18% grått.

Uansett hvilket metode lysmåleren bruker, så vil den være kalibrert likt. Det vil si at den alltid vil forsøke å gjøre bildet like mørkt eller lyst. De fleste moderne lysmålere er kalibrert for å tilstrebe 12-18% grått. Nei da, dette betyr ikke at den gjør bildet om til s&h. Det betyr at den vil eksponere slik at hovedtyngden av tonevalører i bildet vil ligge i området 12-18% metning. Dette er grunnen til at vi ofte vil måtte kompensere f.eks når vi måler hud. Langt fra alle har hudtoner som ligger rundt 12-18% tonemetning. Avviket er ikke nødvendigvis så voldsomt, men nok til at det er synlig. Verre er det når vi fotograferer vinterlandskap. Grå snø ser skitten og trist ut. Når da eventuelle ansikter også blir for mørke, da blir resultatet stusselig. Lysmåleren tar sjelden hensyn til været. Den er programmert til å gjengi 12-18% uavhengig av om det er solskinn eller regnvær.

Aktivere lysmåler.

Før vi går videre bør vi kanskje nevne at vi aktiverer lysmåleren ved å slå på kameraet, og trykke utløseren halvveis ned. Da er den på ei viss tid, for så å gå i dvale for å spare strøm. Da må du trykke på utløseren på ny når du får bruk for den.

Når lysmåleren trenger hjelp.

Som nevnt over finnes det mange motiver som lysmåleren gjengir feil. Ved litt erfaring så har vi som fotografer mange metoder vi kan bruke for å motvirke slike problemer. I prinsipper har vi fire ulike metoder vi kan bruke. I praksis vil ofte disse gjerne gå litt over i hverandre. Det er heller ingen ting i veien for å bruke flere metoder samtidig.
  • Eksponeringskompensasjon
Eksponeringskompensasjon eller EV-komp tok vi for oss i første artikkel om eksponering.
Kort fortalt går det ut på å be lysmåleren om å øke eller minke EksponeringsVerdien (EV) slik at det ferdige bildet blir teknisk "riktig" eller mer i sasmsvar med det vi ønsker. 
 
  • Låse eksponeringen
 De aller fleste litt avanserte kameraer har en form for eksponeringslås . På Canon er denne gjerne merka med ei stjerne *, mens på mange andre kameraer er den merka AE-L (AutoEksponerings-Lås, eller på engelsk AutoExposure-Lock). Hvordan den virker, det ligger forsåvidt i navnet. Den låser rett og slett lysmåleren til målt verdi når du trykker den inn. Ved standard kameraoppsett vil lysmåleren fortsette være låst til du deaktiverer låsen ved å trykke knappen på ny, eller slår kameraet av igjen.

Denne funksjonen kan f.eks ved problemer med motlysbilder. Da rette vi kamera mot flata vi ønsker korrekt eksponert, og åser målinga. Etterpå kan vi komponere bildet akkurat slik vi vil for så å ta bildet. La oss tenke oss et motlys utsiktsbilde av en ås. Lysmåleren vil da ofte eksponeere etter himmelen. Resultatet blir gjerne riktig himmel, men veldig mørk ås, ofte helt uten detaljer. Hvis vi peker kamera ned når vi måler lyset, og låser den målinga, da motvirker vi dette problemet.
  • Manipulere/kontrollere lysmåleren.  
Med manipulere eller kontrollere lysmåleren tenker vi gjerne på å være bevisst hvilken del av motivet vi peker den på. Dette kombineres ofte med eksponeringslås eller manuell eksponering.

Videre kan vi langt på vei manipulere ved hjelp av valg av målemodus eller målemetode. Ved senterveid måling f.eks så ser måleren fullstendig bort fra bildekantene. Det kan påvirke måleresultatet i stor grad, og det er fotografens valg.

Dette første illustrasjonsbildet viser multisegmentmåling. Vi har ikke tegnet inn de ulike målefeltene. Men illustrasjonen viser at hele bildeflata evalueres. Dvs. at hele bakgrunnen er med, også sola i høyre hjørne.









Neste bilde skal illustrere senterveid måling. Bakgrunnen er fortsatt med, men siden det er mindre av de sterkest belyste områdene. Det påvirker måleresultatet. Forskjellen er ikke dramatisk, men den er til stede.









Det siste eksemplet illustrerer spotmåling. Her er det altså kun tulipanen midt i bildeflata som måles. Noe forskjell fra senterveid måling gir dette. Hadde tulipanen vært mørkere, ville forskjellen vært mer radikal.








 Multisegmentmåling kan ofte og manipuleres en del. Hvilke muligheter du har varierer fra kameramodell til kameramodell. På en del Pentaxmodeller kan du f.eks be lysmåleren legge ekstra vekt på det aktive autofokusfeltet. Hvis du da i tillegg selv styrer hvilket punkt som skal være aktivt, har du mye større kontroll over lysmålinga.

Andre systemer har andre muligheter. Disse har jeg liten kjennskap til, men anbefaler deg å studere manual o.l. samt å snakke med erfarne brukere av ditt merke for og lære å utnytte lysmåleren maksimalt. 
  • Eksponere manuelt.  
Kobler du ut automatikken da er det du som bestemmer hvordan kameraet skal eksponere. Hvis lyset er noenlunde stabilt gir det svært god kontroll over eksponeringa. Ulempa er at det krever en del erfaring for å få gode resultater. 

----------------------------------------------

Program og programvelger. 

Avanserte kameraer har som regel en programvelger i form av et hjul på toppen. Vi ramser kort opp de viktigste og mest brukte:
  • M (ingen eksponeringsautomatikk) 
  • AV eller bare A (såkalt blenderprioritet, dvs. at fotografen stiller inn blender, så velger lysmåler automatikken lukkertid)
  • TV, eller S, eller SV (såkalt lukkerprioritet, fotografen stiller lukkertid, mens kamera ordner resten)
  • P (på de fleste kameraer er dette full automatikk, men det gir fotografen anledning til å overstyre noen valg, f.eks EksponeringsVerdi) 
Vi planlegger artikler som handler om hvordan disse fungerer, og hvordan du kan bruke dem. Men det er ikke tema for denne artikkelserien. Her handler det i hovedsak om hvordan du kontrollerer selve eksponeringsverdien.

------------------------------------------------
Som tidligere nevnt er dette andre artikkel i en serie om eksponering (lenke til øvrige artikler)

Tuesday, February 5, 2013

Fotoskole - Eksponering, del 1

Dette er første artikkel i en serie artikler om eksponering

Først introduserer vi noen begreper, og gir en liten innføring i  eksponeringskompensasjon i sin aller enkleste form. 

Så skal vi etterhvert se på hvordan lysmåleren virker, og hvordan vi best kan vurdere om et bilde er rett eksponert.


Å fotografere blir ofte omtalt som å male med lys. Noen hevder at det er betydninga av ordet. Sannheta er at det betyr å tegne med lys. Uansett så fanger begrepet "å male med lys" selve essensen i det å fotografere. Det handler om å fange lys på ei lite flate, for så å kunne gjengi det samme lyset på ei anna flate. Altså å skape et bilde ved å fange lys.

Når tar et bilde så eksponerer vi altså sensoren eller filmen for lys. Når vi snakker om ekspnering, så snakker vi gjerne egentlig om eksponeringsverdien, altså en måleenhet for hvor mye lys filmen eller sensoren fanger. Eksponeringsverdi forkortes gjerne til EV. I engelsk fotolitteratur brukes også begrepet EV, der står det for Exposure Value.

Lav EV gir mørke bilder, mens høy EV gir lysere.

Når vi fotograferer er det tre parametre som styree eksponeringa, nemlig:
  • Lysåpninga, eller blenderåpninga i objektivet.
  • Hvor lenge mediet blir belyst, gjerne kalt lukkertid.
  • Mediet (filmen eller sensorer) sin hurtighet, eller følsomhet gjerne omtalt som ISO. Dette er altså en benevnelse for hvor effektivt sensoren fanger lyset.
Alt dette styrer gjerne et moderne kamera automatisk for oss. Vi kan peke på motivet å trykke på utløseren, og så tenker eksponeringsautomatikken for oss. Den skal da sørge for at det ferdige bildet blir passelig mørkt eller lyst. Kamera måler lyset, og setter disse tre parametrene, uten at vi behøver å tenke over det. Så i utgangspunktet kan vi bare peke, og så fyre løs alt vi lyster.

Men av ulike grunner så funger ikke automatikken alltid helt som ønska. Det kan være fordi lysmåleren blir lurt og måler direkte feil, eller fordi vi ønsker noe annet enn det kamera er innstilt til å gjøre. Da blir ikke resultatet som ønska, og da får vi behov for å ta over litt kontroll over eksponeringa. Gjøre det mørkere eller lysere enn normert eksponering.

Hvordan korrigere eventuelle feil?

Det er enkelt med de fleste litt avanserte kameraer. De har mulighet til å stille inn eksponeringskompensasjon, gjerne kalt eksponerings-komp. Ved hjelp av den funksjonen kan du velge kompensasjon. Kamera regner å automatisk ut de korrekte verdiene for blender, lukker og følsomhet, i samsvar med det programmet som er valgt, men det tar da altså hensyn til fotografen sine ønsker.

Hvordan du gjør dette i praksis på ditt kamera, det må du nesten finne ut selv. Enten ved bare å prøve deg fram, eller ved å sjekke manualen, eller ved å spørre folk som har erfaring med tilsvarende modell som din. Det kan og hende du har nytte av følgende generelle tips.

En del kameraer har et eget hjul for eksponeringskompensasjon.
Til venstre ser du et eksempel på et slikt innstillingshjul. 
 
På andre må du inn i en eller annen form for meny for å kompensere eksponering.(Dette gjelder i første rekke litt enkle kompaktkameraer.)

En tredje løsning er å utstyre kamera med en dedikert knapp for eksponeringskompensasjon, gjerne merka EV+/- eller Av+/- eller bare +/-. Da velger du eksponerings-komp ved å holde denne inne, samtidig som du dreier et innstillingshjul.

En del Canon-kameraer har en løsning hvor du dreier det såkalte tommelhjulet (som sitter rundt fireveisbryteren) og stille EV-komp direkte. På andre kameraer med to innstillingshjul, kan du ofte bruke motsatt hjul til kompensasjon.

Når du bruker eksponeringskompensasjon vil det på de fleste kameraer komme fram en visualisering av lysmåleren i søkeren, og eventuelt på skjermen. Når du vrir hjulet vil du se at eksponeringa økes eller minskes.

Under ser vi tre ulike bilder av samme motiv. I midten nøytralt (altså slik lysmåleren opprinnelig ville eksponere), til venstre med -2EV, og til høyre +2EV. Som vi ser så endrer bildet radikalt utrykk.


 På kompaktkamera vil du ofte se at forhåndsvisninga blir mørkere eller lysere på skjermen. På en del DSLR vil du kunne se det samme når du aktivere LiveViev på skjermen.

Eksponerings-komp er ikke nødvendigvis alltid tilgjengelig. Program merka P, og halvautomatiske programmer gir deg tilgang på EV-komp. Mens ved såkalt grønt program og ulike motivprogrammer kan det hende funksjonen ikke er tilgjengelig.

Oppsummering.

Da har vi lært det som trengs for å hjelpe automatikken til å gjøre bildene mørkere eller lysere.

Som tidligere nevnt gir lav EV mørke bilder, mens høy EV gir lysere bilder. EV-skalaen begynner på den mørke sida. 0EV er temmelig mørkt. Det vil si en såkalt korrekt eksponering (nøytral eksponering) ved blender 1 (noteres f:1, som nærmest er en teoretisk blenderverdi), 1 sekund eksponering, og en følsomhet på 100 ISO. Ett EV-trinn økning innebærer en dobling av lysmengden. Ett EV-trinn minking er en halvering av lysmengde.

Dette er altså første artikkel i en serie om eksponering. Neste artikkel, som du finner her, tar for seg  lysmåleren. Hvordan den virker, og hvordan man i ulike situasjoner kan hjelpe den slik at den måler bedre. Histogramet vil få sin egen artikkel.

Med tid og stunder vil vi og ta for oss de ulike eksponeringsparametrene, blenderåpning, lukkertid og ISO, hvordan disse påvirker resultatet ut over selve eksponeringa. Hvordan disse ksan utnyttes kreativt. Men det faller utenfor tema for denne artikkelserien.