Wednesday, February 6, 2013

Fotoskole - Eksponering, del 2. Lysmåleren

Dette er andre artikkel i en serie om eksponering.  

Første artikkel tar for seg hva eksponering er, og hvordan man enkelt kan kompensere eksponeringverdien (EV) hvis man ønsker det. 

Her skal vi i hovedsak se på lysmåleren. Hvordan den fungerer, og hvordan vi best kan utnytte den.


Når vi snakker om lysmåler så meiner vi som regel både selve målinga, og de utregningene som kameraet gjør på grunnlag av disse.

Et speilreflekskamera måler alltid det lyset som slipper inn gjennom objektivet. Det måler altså det bildet som kamera faktisk "ser".

På grunnlag av den målinga regner det ut riktige eksponeringsalternativer i henhold til det valgte programmet. Det vil si at det kalkulerer rett blenderåpning, lukkertid og følsomhet, ut fra det motivet det "ser" i det lyset som er tilstede. Dette kan synes å være en enkel oppgave. Desverre er det ikke alltid det. Lysstyrken i et motiv kan varier mye. Et klassisk eksempel på motiv som er vanskelig å måle er motlysmotiv, hvor hovedmotivet ligger i skyggesida mot kamera.

Forstå lysmåleren.

De første lysmålerene målte hele bildeflata, ferdig med det. De var nærmest ubrukelige, når du sto overfor et motlysmotiv. I et forsøk på å bøte på dette kom senterveid lysmåler og spotmålere. Begge disse teknikkene er fortsatt i bruk.

De aller fleste noenlunde anstendige kameraer har spotmåling. Navnet er svært beskrivende. Den måler et lite område (ca. 1% - 5%), av bildeflata. Siden den er så utrolig enkel, er spotmåleren klart den mest presise. Så lenge den er rett kallibrert måler den alltid korrekt. Problemet for fotografen er bare å sikre at han har målt riktig del av motivet, og at han tolker informasjonen rett. For å gjøre det, må han være seg bevist hvilken del av motivet som er skal måles. Spotmåling er f.eks. glimrende til portrett i eksisterende lys. Fotograferer du en nordisk person legger du til omtrent 1EV. Kanskje litt mer om vedkommende er vinterbleik. Fotografer du en typisk person fra midtøsten så kompenserer du ikke. En mørkhuda unsdereksponerer du. Resultatet blir perfekt eksponert hud. Hver eneste gang. Det er rett og slett umulig å måle feil så lenge du bygger på erfaring når du spotmåler.

Senter måler er spotmålerens inteligente kusine. Den måler lyset gjennom en form for filter. Lyset når senter av måleren uhindra. Etterhvert som vi beveger oss ut av senter av bildeflata filtreres lyset mer og mer. I kantene er den helt ufølsom. Målingen veies altså kraftig mot senter. Bruksområdet er ikke så ulikt spotmåleren. Men den stiller ikke like store krav til fotografen.

Etterhvert som kameraene har fått mer og mer datakraft har de fått mer avanserte lysmålere. Hovedprinsippet er at bildeflata deles opp i enkeltdeler. Dette kalles gjerne multisegment måling. I sin enkleste form deles bildeflata opp i fire like deler, og så lages det et femte sirkelformet felt i midten. Da snakker vi egentlig om data fra fem ulike målere som kalkuleres sammen i henhold til en eller annen intelligent matematisk algoritme som bygger på analyse av tidligere bilder. De mset avanserte multisegment systemene bygger på flere hundre målefelt. Jo mer avanserte systemene er jo mer nøyaktig skal de være. Når de blir riktig avanserte bygger de på gjenkjennelse av ulike motiver. Autofokusen er ofte en del av utregningene. Til og med fargene kan spille inn. Fint når det fungerer, men det kan og bære veldig galt av sted. Hovedproblemet med multisegment er at det gjerne blir uforutsigbart for fotografen. Du er og så til de grader prisgitt ingeniørene hos produsenten.

Du finner alle tre metodene i de fleste moderne kameraer. Altså:
  • Multisegment måling (blir også kalt matrix, eller multifelts måling, eller noe annet fancy)
  • Senterveid måling
  • Spotmåling (noen få enkle (Canon) speilreflekser savner merkelig nok spot)
Alle tre har sine styrker og svakheter. Jo bedre du lærer dem å kjenne, jo sterkere står du som fotograf.

18% grått.

Uansett hvilket metode lysmåleren bruker, så vil den være kalibrert likt. Det vil si at den alltid vil forsøke å gjøre bildet like mørkt eller lyst. De fleste moderne lysmålere er kalibrert for å tilstrebe 12-18% grått. Nei da, dette betyr ikke at den gjør bildet om til s&h. Det betyr at den vil eksponere slik at hovedtyngden av tonevalører i bildet vil ligge i området 12-18% metning. Dette er grunnen til at vi ofte vil måtte kompensere f.eks når vi måler hud. Langt fra alle har hudtoner som ligger rundt 12-18% tonemetning. Avviket er ikke nødvendigvis så voldsomt, men nok til at det er synlig. Verre er det når vi fotograferer vinterlandskap. Grå snø ser skitten og trist ut. Når da eventuelle ansikter også blir for mørke, da blir resultatet stusselig. Lysmåleren tar sjelden hensyn til været. Den er programmert til å gjengi 12-18% uavhengig av om det er solskinn eller regnvær.

Aktivere lysmåler.

Før vi går videre bør vi kanskje nevne at vi aktiverer lysmåleren ved å slå på kameraet, og trykke utløseren halvveis ned. Da er den på ei viss tid, for så å gå i dvale for å spare strøm. Da må du trykke på utløseren på ny når du får bruk for den.

Når lysmåleren trenger hjelp.

Som nevnt over finnes det mange motiver som lysmåleren gjengir feil. Ved litt erfaring så har vi som fotografer mange metoder vi kan bruke for å motvirke slike problemer. I prinsipper har vi fire ulike metoder vi kan bruke. I praksis vil ofte disse gjerne gå litt over i hverandre. Det er heller ingen ting i veien for å bruke flere metoder samtidig.
  • Eksponeringskompensasjon
Eksponeringskompensasjon eller EV-komp tok vi for oss i første artikkel om eksponering.
Kort fortalt går det ut på å be lysmåleren om å øke eller minke EksponeringsVerdien (EV) slik at det ferdige bildet blir teknisk "riktig" eller mer i sasmsvar med det vi ønsker. 
 
  • Låse eksponeringen
 De aller fleste litt avanserte kameraer har en form for eksponeringslås . På Canon er denne gjerne merka med ei stjerne *, mens på mange andre kameraer er den merka AE-L (AutoEksponerings-Lås, eller på engelsk AutoExposure-Lock). Hvordan den virker, det ligger forsåvidt i navnet. Den låser rett og slett lysmåleren til målt verdi når du trykker den inn. Ved standard kameraoppsett vil lysmåleren fortsette være låst til du deaktiverer låsen ved å trykke knappen på ny, eller slår kameraet av igjen.

Denne funksjonen kan f.eks ved problemer med motlysbilder. Da rette vi kamera mot flata vi ønsker korrekt eksponert, og åser målinga. Etterpå kan vi komponere bildet akkurat slik vi vil for så å ta bildet. La oss tenke oss et motlys utsiktsbilde av en ås. Lysmåleren vil da ofte eksponeere etter himmelen. Resultatet blir gjerne riktig himmel, men veldig mørk ås, ofte helt uten detaljer. Hvis vi peker kamera ned når vi måler lyset, og låser den målinga, da motvirker vi dette problemet.
  • Manipulere/kontrollere lysmåleren.  
Med manipulere eller kontrollere lysmåleren tenker vi gjerne på å være bevisst hvilken del av motivet vi peker den på. Dette kombineres ofte med eksponeringslås eller manuell eksponering.

Videre kan vi langt på vei manipulere ved hjelp av valg av målemodus eller målemetode. Ved senterveid måling f.eks så ser måleren fullstendig bort fra bildekantene. Det kan påvirke måleresultatet i stor grad, og det er fotografens valg.

Dette første illustrasjonsbildet viser multisegmentmåling. Vi har ikke tegnet inn de ulike målefeltene. Men illustrasjonen viser at hele bildeflata evalueres. Dvs. at hele bakgrunnen er med, også sola i høyre hjørne.









Neste bilde skal illustrere senterveid måling. Bakgrunnen er fortsatt med, men siden det er mindre av de sterkest belyste områdene. Det påvirker måleresultatet. Forskjellen er ikke dramatisk, men den er til stede.









Det siste eksemplet illustrerer spotmåling. Her er det altså kun tulipanen midt i bildeflata som måles. Noe forskjell fra senterveid måling gir dette. Hadde tulipanen vært mørkere, ville forskjellen vært mer radikal.








 Multisegmentmåling kan ofte og manipuleres en del. Hvilke muligheter du har varierer fra kameramodell til kameramodell. På en del Pentaxmodeller kan du f.eks be lysmåleren legge ekstra vekt på det aktive autofokusfeltet. Hvis du da i tillegg selv styrer hvilket punkt som skal være aktivt, har du mye større kontroll over lysmålinga.

Andre systemer har andre muligheter. Disse har jeg liten kjennskap til, men anbefaler deg å studere manual o.l. samt å snakke med erfarne brukere av ditt merke for og lære å utnytte lysmåleren maksimalt. 
  • Eksponere manuelt.  
Kobler du ut automatikken da er det du som bestemmer hvordan kameraet skal eksponere. Hvis lyset er noenlunde stabilt gir det svært god kontroll over eksponeringa. Ulempa er at det krever en del erfaring for å få gode resultater. 

----------------------------------------------

Program og programvelger. 

Avanserte kameraer har som regel en programvelger i form av et hjul på toppen. Vi ramser kort opp de viktigste og mest brukte:
  • M (ingen eksponeringsautomatikk) 
  • AV eller bare A (såkalt blenderprioritet, dvs. at fotografen stiller inn blender, så velger lysmåler automatikken lukkertid)
  • TV, eller S, eller SV (såkalt lukkerprioritet, fotografen stiller lukkertid, mens kamera ordner resten)
  • P (på de fleste kameraer er dette full automatikk, men det gir fotografen anledning til å overstyre noen valg, f.eks EksponeringsVerdi) 
Vi planlegger artikler som handler om hvordan disse fungerer, og hvordan du kan bruke dem. Men det er ikke tema for denne artikkelserien. Her handler det i hovedsak om hvordan du kontrollerer selve eksponeringsverdien.

------------------------------------------------
Som tidligere nevnt er dette andre artikkel i en serie om eksponering (lenke til øvrige artikler)